Tirsdag skulle bli dommedag for Ukraina, forhåndsvarslet opposisjonen i landet. Det var dagen da maktkampen mellom president Viktor Janukovitsj og kulderesistente demonstranter i hovedstaden Kiev skulle avgjøres: reform, dialog, nyvalg – eller unntakstilstand og fare for borgerkrig.

Men så fort går det ikke i denne gamle Sovjetrepublikken. Maktbalansen tippet igår mellom en stadig mer svekket president og en opposisjon som lider av mangel på lederskap.

Lenger vest i Europa sitter ledere som er dypt bekymret over utviklingen. Noe er såret stolthet: Ifjor lå en samarbeidsavtale mellom EU og Ukraina på bordet. Den skulle bli del av unionens partnerskapspolitikk. Ideen var å bytte markedsadgang, visumfrihet og noen milliarder euro i hjelp til landet mot demokratiske reformer og løslatelse av den fengslede lederen Julia Timosjenko.

Men 30. november ifjor annonserte president Janukovitsj at han ikke ville signere avtalen med EU. 17. desember undertegnet han i stedet en avtale med Russland, der russerne lovet å kjøpe ukrainske statsobligasjoner for tilsvarende nær 100 milliarder kroner samt redusere prisen på gass. EU var blitt utmanøvrert av Russlands president Vladimir Putin.

På sitt vis var det en rasjonell beslutning av Janukovitsj. Tiår med økonomisk og politisk vanstyre har skapt desperat pengemangel. Trusler fra Moskva om økonomisk og politisk boikott var reelle. EU hadde lovet langt mindre penger enn Putin. Brussels krav om ryddigere styresett truet dessuten den økonomiske og politiske maktposisjonen til Janukovitsj og hans allierte.

Men befolkningen protesterte. Ungdom gikk ut i gatene i protest mot å få døren slått igjen for friere reiser til jobbmuligheter og studier i vest. Siden sluttet større grupper seg til. 16. januar vedtok parlamentet en lov som innskrenket retten til protester. Det hjalp ikke det minste. Opprøret har spredd seg til nye byer. Den siste uken har Janukovitsj vært på defensiven. Igår leverte statsminister Mykola Azarov sin avskjedssøknad, mens parlamentet opphevet lovene med demonstrasjonsforbud.

Russiske myndigheter beskylder EU for å blande seg inn i det ukrainske oppgjøret. Men europeiske lederes lyst til å stikke hodet inn i vepsebolet er begrenset. Før helgen sa nesten alle EUs medlemsland nei til å følge USA og innføre sanksjoner. Det har sine grunner.

Som i Syria har man lite til overs for den regjerende presidenten, men opposisjonen er heller ingen gjeng med sjarmtroll.

Eksstatsminister Julia Timosjenko drev ikke landet som noe mønsterbruk under sine år ved makten. På barrikadene i Kiev står tilhengerne av partiet Svoboda – Frihet – som er fjerde største parti i nasjonalforsamlingen, og som fikk 30–40 prosent av stemmene i de vestlige regionene under valget i 2012. Det ligger ubehagelig langt ute på høyresiden og er med i Alliansen av europeiske nasjonale bevegelser sammen med British National Party, franske Front Nationale og Ungarns Jobbik. Dette er bevegelser som får Europas statsledere til å fryse på ryggen. Og i gatene i Kiev står enda mer ytterliggående (og EU-kritiske) høyregrupper for mye av volden.

For EU-lederne er marerittet at Janukovitsj-regimet går overende, og at en ny svak ledelse bryter med Moskva og i desperasjon vender seg vestover med bønn om politisk og økonomisk nødhjelp. Det vil fryse til et allerede kjølig forhold til Moskva. Lysten til å ta over det økonomiske ansvaret for nok et østlig konkursbo er minimal for en union av land som har pengeproblemer selv. Og ingen vestlige ledere ønsker seg en ny flom av økonomiske flyktninger.

I dette oppgjøret mellom øst og vest kommer gevinsten med en høy økonomisk og politisk pris.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv kjetil.wiedswang@dn.no
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.