Universitetsmuseet i Bergen har siden 2005 iscenesatt en fremragende julespøk: I en monter i museet ligger hver desember et 15 centimeter langt skjelett på en sandhaug, som angivelig skal være av en ekte nisse. I museets informasjon er dette presentert med en like fremragende vitenskapsparodi, der de skildrer arbeidet med å klassifisere skjelettet (angivelig funnet i en gravhaug på Vestlandet) og analyserer omstendighetene rundt funnet.
Nissen har på seg en grånet hette eller lue som «etter forsiktig vasking med et skånsomt vaskemiddel» viste seg å være av rød filt. Og funnet avslører mer: Nissen ble ikke selv gravlagt, men «ved en tilfeldighet fulgte med da hans husbond ble brakt til gravstedet». Slik morer man seg i akademia.
En spøk er selvfølgelig ikke ordentlig god hvis den ikke også krever uskyldige ofre. Slik hadde det seg at Medium, kvartalsmagasinet «for innsikt og utsikt», publiserte en dobbeltside om nisseskjelettet i sin nyeste utgave. Det er ikke enkelt for en legmann å avgjøre hva som er «seriøst» og ikke i en typisk utgave av Medium, men nissesaken er publisert under vignetten «paranormale fenomener», og opptrer sammen med blant annet en analyse av Sigmund Freuds personlige horoskop og en reportasje om utdrivelsen av et lattermildt spøkelse på Vanse. Spøkelser er ihvertfall ingen spøk i denne publikasjonen.
Litt i sakens ånd har Medium fabrikkert et intervju om skjelettet med universitetsmuseets Gro Grimsø, hvor sitatene er klippet og limt fra museets nettside (ikke skrevet av Grimsø, som dessuten har skiftet etternavn). Skjønt journalisten skaper litt selv også: «Kanskje ble den angivelige nissen i Bergen Museum utsatt for en ulykke med dødelig utfall mens den var manifestert i vår dimensjon?». I andre dimensjoner vrimler det selvsagt av nisser.
Nå kommer vi til neste offer. Anne Kalvig (søster av Vær-Siri) har doktorgrad i religionsvitenskap og arbeider som førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Hun disputerte i 2011 med en avhandling om menneske- og livssyn hos alternativbehandlere, som tar utgangspunkt i personlige intervjuer.
Under sin disputas kom Kalvig med en sidebemerkning om at det ikke er tilfeldig at kritikerne av alternativterapi er menn. Det er ikke tilfeldig at hun forsvarer den heller. Kalvig betrakter nyåndelighet som uttrykk for en unikt feminin forestillingsverden, og angrep på denne – spesielt med ironi og humor – som patriarkalske hersketeknikker. Hun har i flere år vært talsperson for den berømte Kvinnegruppa Ottar, og skriver blant annet akademiske kronikker til forsvar for Märtha Louises spiritisme-kommers. For Kalvig er åndskamp og kjønnskamp én og samme sak. Og selvsagt leser hun Medium.
Kanskje fordi hun publiserer ting som ligger tett opp til vitenskapsparodien selv, var det frekvenser i Kalvig som resonnerte med fortellingen om nisseskjelettet. «Er dette alvor, eit uløst mysterium, eller bare spøk?», spurte hun på Facebook 15. desember, mens nissesesongen nærmet seg klimaks.
Da noen kommenterte for å avkrefte en ekte nisse, slo Kalvig seg vrang. Hun mente det var uansvarlig og galt å misbruke fagspråk og vitenskapelige institusjoner til å drive ap med folk. Ingen liker å bli lurt. Så ille kunne det virkelig ikke være, så «enn så lenge reknar eg med at nisseskjelettet er ekte». Som kronargument førte hun at farmoren og grandtanten hadde sett nissen en gang, og denne historien gjorde stort inntrykk på Kalvig som barn.
Så langt, ingen skade skjedd, vel? Men 27. desember publiserte Anne Kalvig en kronikk i Bergens Tidende, hvor hun går til angrep på Universitetsmuseet i Bergen. Ingen steder opplyser de at nisseskjelettet er en spøk! Kalvig mener at nissespøken er «problematisk» fordi den utdefinerer, avviser eller latterliggjør fenomener som folketro og alternativspiritualitet. Med andre ord, Universitetet i Bergen har valgt side i åndskampen. Det står på parti med patriarkatet – mot folketro, mot verdens undertrykte, mot kvinnene, mot nissen.
Eli Kristine Hausken ved museet sier at de ikke har til hensikt å svare Kalvig.
Nisseskjelettet er sett av tusenvis av mennesker de siste ti årene, forteller hun, og det er påfallende at de som blir forarget som regel er forskere. Noen har kontaktet museet for å finne ut om skjelettet kan stamme fra en «missing link». Andre (som Kalvig) har vært opprørt over at utstillingen gjør narr av «den gemene hop». De representerer gjerne humanvitenskapene.
Men stopp en hal, sier du nå – voksne mennesker tror da ikke på nissen?
Hvis det bare var så enkelt. I den ideologiserte forskningens Erasmus Montanus-verden er det irrelevant om noe finnes eller ikke. Det holder at Kalvigs farmor påstår å ha sett den, og at diskursen om dette blottlegger «djupstrukturelle, kulturelle tilhøve», som hun kaller det i Bergens Tidende.
Prinsipielt mener Hausken at det museet gjør er riktig og viktig: «Nisseskjelettet kan sees som en øvelse i kritisk tankegang og kildekritikk. Publikum må stille seg spørsmål om det er ekte og slik lære å stille kritiske spørsmål til både tekst og kilder og ikke minst til museet».
Dessuten var det jo jul.
Men, på vegne av Anne Kalvig og vanvittig mange, hva er det egentlig som ligger i monteren i Bergen hver desember?
«Det har jeg ikke tenkt å svare på», sier Hausken. «Men jeg kan fortelle at det er et helt ekte lite skjelett. Om det er et nisseskjelett – det kommer an på om du tror på nissen eller ikke».
Les også på DN.no i dag:
Yaradirektør: - Jeg tok feil. Ikke bare feil, men komplett feil
Asia-jobb i vasken for Schibsted-topp - blir nettlesersjef i Opera
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.