Dennis Vareide og Preben Fjell er to unge menn som pludrer foran kamera og til tider utsetter seg for mildt ubehag på oppfordring fra sine seere.

På Youtube har «Prebz og Dennis», som de kaller seg, 500 ganger så mange abonnenter som DN og 100 ganger så mange avspillinger. De startet i et rekkehus i Bamble i Telemark og har bygd seg opp til å bli stjerner helt uten finansielle støttespillere eller nevneverdig talent på noe felt. Og nå er tiden kommet for en helaftens film.

«Prebz og Dennis–The Movie» er tro til opphavsmennenes opprinnelige habitat og består for det meste av korte, løsrevne snutter. Disse fortoner seg både som ekstremt langdryge og hektiske på en og samme gang. Og kinogjengeren oppdager at der uroligheten til et håndholdt kamera kan gi følelsen av «autentisitet» på dataskjermen, kan den fremkalle sjøsyke når bildet er i stort format. 

Det ligger så vidt noen røde tråder i manus: Dennis skal prøve å få sertifikat for bil, mens Prebz skal bære en ryggsekk på 60 kilo opp Ulriken. For å nå sine mål får Dennis derfor Martin Schanche som kjørelærer og Prebz får Dag Otto Lauritzen som trener. 

Her er det altså ganske konvensjonelle rammer fra reality-fjernsyn, hovedpersonene skal overvinne seg selv og sine begrensninger. Det revolusjonære hos Prebz og Dennis, enten dette er intendert eller ikke, er hvordan de egentlig gir blaffen i å nå sine mål. Filmen ender ikke med at Dennis får førerkort eller eventuelt stryker hos sensor, i stedet kjører han litt rundt på en glattkjøringsbane. Og klarer virkelig Prebz å bære 60 kilo i ryggsekk opp på Ulriken? Kiloene skal representere vekten han har tatt av etter at 90 prosent av magesekken hans ble operert vekk, slik sett har han vært vant med å bære mye. Men 60 kilo på ryggen, 600 høydemeter på til dels løst underlag, båret av en utrent person?  

For den som husker 90-tallet er «Prebz og Dennis» en slags «Jackass», men der man konkurrerer om å hoppe tre trappetrinn om gangen i stedet for å la seg skyte ut av en kanon. «Prebz og Dennis» er «Beavis og Butthead», bare med mye søtere og snillere hovedpersoner. Og de er «Wayne's World», med den forskjellen at «Prebz og Dennis» faktisk er kjempepopulære, de kringkaster ikke ut i en tomhet.

«Prebz og Dennis–The Movie» har noen selvbiografiske scener der duoens vei mot toppen blir nødtørftig skissert. Og det er vanskelig å ikke bli rørt av at disse døgeniktene blir så elsket og hyllet. En perfekt kropp og et vinnerinstinkt er åpenbart ikke den eneste veien inn til hjertene til tusenvis av unge sinn. 

Men kanskje dette ikke er så uventet. Målgruppen til Prebz og Dennis er tross alt vokst opp med pappaen til Peppa Gris som den mest gjenkjennelige mannerollen i mediene. Ser man på de største norske kjendisene, kan man ane konturene av et slags Judd Apatow-univers der en superstylet Sophie Elise Isachsen står på den ene siden og de dataspillende baseballcaps-bomsene Prebz og Dennis slanger seg på den andre. 

Om ti, femten år finnes det en generasjon med unge voksne som vil føle nostalgi til de første årene med Prebz og Dennis. Det er kanskje ikke noe som maner til mye ettertanke. Men til litt?(Vilkår)