Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Anmelderen mener at 70-millimeterformatet hever inntrykket av filmen «Dunkirk» ytterligere ved at det «beriker bildets tekstur og lar detaljene tre klarere frem». Foto: Melinda Sue Gordon/SF Studios
Anmelderen mener at 70-millimeterformatet hever inntrykket av filmen «Dunkirk» ytterligere ved at det «beriker bildets tekstur og lar detaljene tre klarere frem». Foto: Melinda Sue Gordon/SF Studios les mer

Film

Krigen i stort format

«Dunkirk» er en mektig krigsfilm. Og enda mektigere blir den når man ser den i 70-millimeterformatet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

En av mange scener som gjør inntrykk i «Dunkirk» er soldatene som bærer sårede mot et fartøy som venter. Først over stranden, den endeløse strekningen utenfor Dunkerque, så føttene som tramper spor i bølgeskummet som fester seg på støvlene deres, deretter i trengselen på moloen der mennene står som levende mål for fiendens luftartilleri og mange flere enn det er plass til håper på en reise ut av marerittet.

I løpet av de første femten minuttene er det ytret svært få replikker, skjønt en voldsom historie er allerede fortalt. Og den fortsetter, både fremover og bakover.

De fleste av rollefigurene har navn man bare kan lese seg til ut fra rulleteksten, og selv om man kanskje skulle tro at det ville ha en distanserende effekt på seeren, bidrar det snarere til en langt mer intim fortelling, en fortelling fra akkurat der og da, om akkurat disse mennene, som samtidig ligner andre menn i lignende situasjoner i andre av verdenshistoriens øyeblikk.

«Dunkirk» er på sett og vis et 106 minutter langt øyeblikksbilde der det finnes et før og et etter som tør være kjent; annen verdenskrig er bare noen måneder gammel og Frankrike er trampet ned i løpet av noen korte uker. På stranden i Dunkerque er 400.000 allierte soldater fanget mellom havet og fienden. For mange skal krigen ende her, enten ved at de blir reddet av armadaen av sivile fartøy som heter Mimosa eller Moonstone – navnene er en grusomt ironisk kontrast til den viktigste seilasen disse båtene skulle gjøre – eller ved at fortvilelsen eller fienden tar livene deres. For andre skal den fortsette: Piloten som med viten og vilje setter jagerflyet i brann etter å ha nødlandet på stranden går en annen skjebne i møte.

I skrivende stund har over 150.000 sett den digitale versjonen av «Dunkirk» siden den hadde ordinær kinopremiere den 19. juli. Fra og med denne uken har man mulighet til å se filmen slik regissør Christopher har ment den skulle vises, på den gamle måten, med analog film i ekstra bredt format, fotografert av Hoyte van Hoytema.

Formatet beriker bildets tekstur og lar detaljene tre klarere frem; vi er etter hvert blitt så vant til å se digital film – blant annet fordi det knapt vises analog film på vanlig kino lenger – at forskjellen er forbløffende. Ikke slående, som om man ser på noe helt annet: Det er mer som å se slik øyet er vant til å se, slik man veksler uanstrengt mellom en forgrunn og en bakgrunn som er like sylskarp, der det grå havet som stenger soldatene inne har flere nyanser og der man nærmest føler sandkornene som fester seg i rynkene på huden.

Det er ganske sikker både et politisk og et estetisk valg; knapt noen gang i filmen nevnes fienden ved navn, og allikevel fremstilles kampen for livet med metronomisk presisjon, mer eller mindre bokstavelig talt: Hans Zimmers suggererende lydspor omslutter en tikkende klokke som også følges av tidsangivelser på lerretet. De nøyaktige tidspunktene har ingenting å si i denne sammenhengen, samtidig som tiden er alt.

Christopher Nolan er en regissør som av og til kan bli overdrevent, nesten nonchalant intrikat, men denne gangen er han mer konkret, tematisk fokusert, og det fungerer.

Der for eksempel Spielbergs «Redd menig Ryan» er vulgær, er «Dunkirk» sofistikert. Der Steven Spielberg mister det store bildet av syne, klarer Christopher Nolan denne gangen å gi de små situasjonene oppmerksomhet uten å gi slipp på den store sammenhengen. Men begge deler sitter merkbart bedre om man unner seg opplevelsen i det gammeldagse, men uslåelige formatet.(Vilkår)

Etterbørs Kultur Øyvor Dalan Vik Christopher Nolan Annen verdenskrig Filmanmeldelser Film
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.