Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger

Anmeldelse: «Thelma», regi Joachim Trier

Voldsomme følelser setter igang uante krefter som gir store konsekvenser i den overnaturlige thrilleren «Thelma». Kjemien mellom Eili Harboe (bakerst) og Kaya Wilkins får det til å ile nedover ryggraden hos publikum. Foto: Foto: Motlys/SF Film
Voldsomme følelser setter igang uante krefter som gir store konsekvenser i den overnaturlige thrilleren «Thelma». Kjemien mellom Eili Harboe (bakerst) og Kaya Wilkins får det til å ile nedover ryggraden hos publikum. Foto: Foto: Motlys/SF Film les mer

Film

Gysende, nydelig horror

Når Joachim Trier først lager sjangerfilm, gjør han det med utsøkt kunstnerisk finesse uten at grøsset mister intensitet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Far (Henrik Rafaelsen) og datter Thelma (Eili Harboe) går ut på et islagt vann. Datteren er kanskje seks år gammel og peker på fisken hun kan se under føttene gjennom den blanke overflaten. «Kom»» sier faren bryskt. Senere, i skogen, peker han på den intetanende datteren med en jaktrifle mens hun står med ryggen til.

Bildet etser seg inn og er med oss når vi følger Thelma mange år senere til studier på Universitetet i Oslo; sjelden har campus på Blindern vært så vakkert fremstilt som i Jacob Ihres høsttonede foto, gjerne ovenfra, som understreker stedet størrelse og yrende liv, og samtidig dets begrensninger som eget univers.

Hun blir installert på en spartansk hybel, hun strever litt med å få venner, de første telefonsamtalene hjem er anstrengte, skjønt ikke mer enn innenfor normalen mellom unge mennesker som er i ferd med å klippe navlestrengen og foreldrene som holder igjen.

Den første gangen noe skjer med Thelma, kan det se ut som et epileptisk anfall. Det inntreffer på en av Blinderns lesesaler, og andre studenter strømmer sjokkert til for å hjelpe. Men publikum ser også en flokk med sorte kråkefugler som flyr i formasjon, da en av dem bryter ut og treffer vinduet.

Og etter hvert skal vi oppdage at «Thelma» handler mye om hva man ser. Hva de enkelte rollefigurene ser. Hvordan hovedpersonen ser seg selv og hvordan hun blir sett på av andre. Anfallet fører til et umiddelbart og dypt vennskap med Anja (Kaya Wilkins); etter hvert også andre følelser som vi aner vil falle de strengt kristne foreldrene tungt for brystet. Men langsomt, langsomt trekkes det ene forhenget etter det andre til side: Det ligger noe mer bak mors og fars kontrollbehov, noe Thelma kanskje aner selv i underbevisstheten, men ennå ikke har begrep om.

«Thelma» leker seg med en kraft som kan tolkes overnaturlig eller allegorisk, som et rent gys (skjønt det ville redusere tematikken) eller et ungdomsopprør som opererer i flere dimensjoner og sfærer. Regissør Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt lager en renning der veven etter hvert har både religiøse, mytologiske og populærkulturelle tråder. Filmhistorisk bærer den i seg mange referanser, fra «Rosemary’s Baby» til «Carrie» eller «Eksorsisten», for den del, skjønt sistnevnte blir endimensjonal i sammenligning.

Det skjer fryktelige ting i «Thelma», men det dreier seg ikke utelukkende om det onde eller det gode, men om en kraft som i seg selv ikke er enten det ene eller det andre. Det er antagelig ikke en helt tilfeldig vri i manuset at Thelma har valgt en naturvitenskapelig studieretning, der man jo som kjent lærer at kraften alltid er en vekselvirkning, som kan bevege eller deformere. Trier og Vogt trekker en linje mellom det vitenskapelige og det følelsesmessige – ikke mellom tro versus mangel på tro, men på hvordan man bruker troen til å tolke sine omgivelser og hendelsene som inntreffer.

Det er umulig å ta blikket fra Eili Harboe; hun har en kontroll over det naturlige filmansiktet som hører til sjeldenhetene hos såpass unge skuespillere. Kjemien mellom henne og Kaya Wilkins får det dessuten til å ile nedover ryggraden hos publikum – de spiller det ambivalente aspektet ved forholdet så naturlig at det er til å gispe av.

Og nettopp gispet er godt ivaretatt hele veien igjennom. «Thelma» har mange flere lag enn vi er vant med i horrorsjangeren, den er aldri billig og brøler oss aldri i ansiktet. Men fytterakkeren så guffen den er, og godt er det.

Film: «Thelma», Norge/Frankrike/Danmark/Sverige 2017, regi Joachim Trier, manus Joachim Trier & Eskil Vogt, produsent Thomas Robsahm/Motlys, spilletid 115 minutter, sensur 12 år. Åpningsfilm under Den norske filmfestivalen i Haugesund i går. Ordinær premiere 15. september.

Med: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen og flere.(Vilkår)

Etterbørs Anmeldelser Kino Filmanmeldelser Joachim Trier Film
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.