Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Dialogen i «Byens spor» har ord som «lakatarm» og «ålblings» og setninger som «jeg kan lage middag. Jeg har kjøpt hvalbiff.» Lars Saabye Christensen er i form. Foto: Tor G. Stenersen/Aftenposten/NTB Scanpix
Dialogen i «Byens spor» har ord som «lakatarm» og «ålblings» og setninger som «jeg kan lage middag. Jeg har kjøpt hvalbiff.» Lars Saabye Christensen er i form. Foto: Tor G. Stenersen/Aftenposten/NTB Scanpix les mer

Bøker

Slik alle vil ha ham

Å lese den siste romanen til Lars Saabye Christensen, «Byens spor», er litt som å se Bob Dylan endelig gi etter for maset og synge «Blowin in the Wind» igjen.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Det er 1947, og vi møter unggutten Jesper. Jesper er ikke som andre barn. Ingen barn er som andre barn, men i dag ville Jesper vært diagnostisert og plassert et eller annet sted på autismeskalaen. Allerede her kan leseren bli litt nostalgisk, for en frihet å leve i en tid der både materielle goder og ferdigformulerte avvikeridentiteter var mangelvare. Dialogen har ord som «lakatarm» og «ålblings». «Jeg kan lage middag. Jeg har kjøpt hvalbiff.» Aj, nå er vi tilbake!

Jesper tar pianotimer hos den fargerike Enzo Zanetti, en slags alkoholisert variant av kampsportmesteren Miyagi i filmen «Karate kid». Jesper viser seg å være svært begavet. Slik Miyagi vil at lærlingen skal lære seg de grunnleggende bevegelsene ved å pusse bilen hans, insisterer Zanetti på at eleven skal lære seg å «spille en C som får andre til å gråte». Nesten alle skikkelsene i denne boken er slik, større en livet selv, men samtidig totalt ordinære.

«Byens spor» er på mange måter det leserne vil ha. Bokhandlere og anmeldere kan trekke et lettelsens sukk. For Lars Saabye Christensen, som med «Beatles» (1984) egenhendig lærte to generasjoner av nordmenn å bli interessert i litteratur, har på ingen måte slått seg til ro som lesernes nikkedukke. «Beatles» ble fulgt opp med bøker som ikke ga de store leserskarene helt det samme kick som de søkte etter. Med «Halvbroren» (2001) ble Christensen riktignok folkeeie på nytt, men så har det vært rare, uforståelige romaner som «Sluk» (2012) og den nesten selvparodiske «Magnet» (2015). Med «Byens spor» kan man ane en 15-årssyklus. Man ser for seg forfatteren tenke «Nu, jävlar, så dere vil ha noen mennesker med eksepsjonelle evner, litt ømt tilbakeblikk til norsk dugnadsånd og foreningsliv, noen scener fra trikken? Her skal dere få noe å lepje opp.»

Men slik er det neppe.

For Christensen har smuglet inn et mørke i denne fortellingen. I referatene til Jespers mor fra den lokale Røde Kors-kretsen, som utgjør en betydelig del av boken, kommer det frem både underslag av innsamlede midler og en avvisning av forpleining av flyktningebarn «på grunn av ferieavvikling». Kameraten Jostein forteller Jesper at på kolonien ble dørene «låst fra utsiden». Når Jesper i et anfall av fedmeangst (han har nylig sett sin far naken) kaster matpakken sin, blir han angitt av en «Ingrid Foss fra styret i Fagerborg avdeling av Oslo Krets av Røde Kors». Oslo 1947 var mange ting, men også et nådeløst samfunn full av overvåkere. Skal man være kynisk kan man mene at nostalgien og tidskoloritten på denne måten blir lettere å svelge, en ren pastellpallett ville ikke lurt noen. Men det er ikke slik det føles, det føles som en lettlest bok om viktige ting. Alle er karikerte, men dermed blir alle gjenkjennelige.

Dette er første bind i en trilogi forlaget med kledelig beskjedenhet kaller «storartet». Slikt liker dagens lesere, det er de bredt anlagte seriene som virkelig slår an og gjør inntrykk. Kombinert med Lars Saabye Christensens helt særegne grep kan dette bli en gjenganger i «På nattbordet» i lang tid.(Vilkår)

Etterbørs Bøker
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.