Da vi først møtte «Vikingane» i fjor høst presenterte de oss for en kulturkollisjon mellom to parodier: Brutale berserker som går holmgang til frokost og koker naboen i olje til kvelds, og moderne, kvasipsykologiserende forretnings- og samlivsspaltesjargong.
Både handlingen og dialogen er skrevet etter samme lest denne gangen, men det sitter bedre i andre sesong. De mange rollefigurene står støere på egne ben og får hver seg en mer solid handlingstråd å følge. Det dukker fremdeles opp noen løsrevne, sketsjaktige situasjoner, og «Vikingane» er ikke en serie som er laget for å slukes med alle episodene på én gang; da blir repetisjonen påtagelig. Men det hjelper betraktelig at vi er blitt bedre kjent – det gir et spillerom som ikke var riktig godt etablert til å begynne med.
Vi har ikke før nytt en lunsj i solen blant brutalt myrdede landsbybeboere før Håkon (Kristian Skolmen) sitter på trammen hjemme og sliter med posttraumatisk stress-syndrom etter tokt med jarl Varg (Jon Øigarden). Men siden mange av vikingene i likhet med nåtidens bedrifter er opptatt av å finne sitt «purpose» og sitt «why», ber Håkon jarl Varg om et møte med alle ansatte, slik at de kan bli enige om «en emosjonelt forankret målsetning for hele virksomheten». Det går ikke så bra, og himmelen får en ny stjerne, som det heter både på Facebook og i Norheim anno 790.
Og det er nok det språklige som er mest underholdende i denne sesongen også, som når pronomenet «hen» blir brukt om en som har møtt en såpass brutal skjebne at man ikke helt kan være sikker på om det er en mann eller en kvinne, eller når anglisismene krydrer dialogen. «Jeg er kommet for å betale min respekt», sier en. «Betale min respekt? Sier man det?» spør en annen. «Ja, jeg tror det,» slås det fast med samme sikkerhet som i debatter på sosiale medier.
Men når vi nå er blitt bedre kjent med rollefigurene, morer selve handlingen mer også. Kjærligheten mellom Arvid (Nils Jørgen Kaalstad) og Frøya (Silje Torp) får seg noen nesestyvere, og i sin jakt på mer akseptable sanitærforhold og utfordrende lyrikk danner romeren Rufus (Trond Fausa Aurvåg) allianser som knaker i sammenføyningene og setter freden på spill. Det er mer utvikling i historien og publikum får anledning til å legge litt mer engasjement i et plott der forutsetningene for hver enkelt endrer seg raskere enn man rekker å si renkespill.
Kanskje må man ha sterk mage for å tåle alle de brutale scenene, men har man det, er «Vikingane» en original vri på god, gammel humor.(Vilkår)
