Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Silje Salomonsen gjør en kraftprestasjon som Lene i «Now It’s Dark», men makter likevel ikke å dekke over filmens svakere sider. Foto: Filmweb
Silje Salomonsen gjør en kraftprestasjon som Lene i «Now It’s Dark», men makter likevel ikke å dekke over filmens svakere sider. Foto: Filmweb les mer

Film

Anmeldelse av «Now It’s Dark»: Lynch light

Det er alltid interessant å se hva Silje Salomonsen er i stand til å spille. Men hun får ikke alltid like interessante ting å gjøre.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Tittelen på Arild Østin Ommundsens sjette spillefilm er et sitat hentet fra skuespiller Dennis Hopper i David Lynchs «Blue Velvet» fra 1986, og kanskje er drømmefangeren som er fokus i første bilde også inspirert av den gufne kreasjonen som henger over Kyle MacLachlans urolige hvile i samme film.

Film:

«Now It’s Dark», Norge 2018, regi & manus Arild Østin Ommundsen, produsent Gary Cranner, spilletid 125 minutter, sensur 15 år, norsk premiere 2. mars.

Med: Silje Salomonsen, Kristoffer Joner, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Per Kjerstad, Ole Christoffer Ertvaag og flere.

Vis mer

Men det mørke universet Ommundsen vil vi skal inn i befinner seg i Stavanger. Eller eventuelt i Lenes (Silje Salomonsen) hode. Kanskje begge deler.

For i likhet med Ommundsens forrige film «Eventyrland» – som fremdeles er hans beste – er handlingen lagt til et landskap der reglene ikke er definert på forhånd, men her spiller underbevisstheten en langt større rolle. Kanskje hovedrollen. Regissøren har fortalt at filmen er inspirert av en natt han tilbrakte alene i London som 16-åring, der han møtte underlige fremtoninger og forsøkte å navigere i en verdensmetropol så mye større enn hans hjemlige Stavanger mens han lette etter et hotell han ikke husket adressen til.

Slike mareritt husker man. Men Lene er i marerittet, nesten hele filmen i gjennom, og det er til å begynne med uklart hva som er vår virkelighet og hva som bare er hennes. Til å begynne med vandrer hun rundt i et nyfunkishus og ser ut som om hun bor der, men da hun overrasker Per (Per Kjerstad) og Lone (Pia Tjelta) på soverommet, skjønner vi at det er mer som ikke er som det skal enn at det kanskje mangler et barn. For like før har hun ligget på sofaen med bildet av en to-treåring ved siden av seg, og det er ingenting i huset som tyder på at det bor et så ungt barn der.

Lene springer ut i stavangernatten i bare undertøyet, og møter skyggesiden med et smell. En spåmann (Vegar Hoel) forteller henne at hun ikke har noen fremtid, men andre hint peker mot at det er fortiden som har satt henne i den situasjonen hun er i. Litt etter litt avsløres biter av puslespillet som forteller historien frem til denne mørke, mørke natten, men som med inspirator Lynch kan man ikke være helt sikker på at alle bitene er der, og blir lagt på riktig sted.

Det absurditetens teater som Lene skal igjennom er farget av brokker av fortid der vi ledes til å tro at hun kanskje har gjort noe aldeles forferdelig. Og akkurat det elementet tynger «Now It’s Dark» på en måte filmen nok ikke tåler helt. For de møtene hun har med mørkets skapninger, er i mange tilfeller ikke mørke nok til å bære en tragedie. Og de enkeltscenene som fungerer best, kunne i flere tilfeller vært hentet rett ut av en komedie: musikkpolitiet i platebutikken, den nypulte mannen i hotellbaren, Ole Christoffer Ertvaags underlige stand up-tragedie. Det virkelig svarte er det Kristoffer Joner som står for, og i det han sier og gjør ligger kanskje svaret på Lenes sinnstilstand.

Det finnes scener der skuespill, scenografi og lys går inn i en i dobbelt forstand fantastisk enhet, men i det store og hele er «Now It’s Dark» for ujevn til å komme i mål der den tydeligvis vil.(Vilkår)

Etterbørs Anmeldelser Anmeldt Film
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.