Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Dum eller veldig smart? Filmskaper Håvard Bustnes forsøker gjentatte ganger å få Orania Michaloliakos til å dele sine tanker rundt likheten mellom fascismen, nazismen og Gyllent daggrys ideologi, men hun viker unna. Foto: Storytelling Media
Dum eller veldig smart? Filmskaper Håvard Bustnes forsøker gjentatte ganger å få Orania Michaloliakos til å dele sine tanker rundt likheten mellom fascismen, nazismen og Gyllent daggrys ideologi, men hun viker unna. Foto: Storytelling Media les mer

Film

Fascismens biroller

«Hatets vugge» gir et sjeldent innblikk i Gyllent daggrys indre gemakker, men burde ha vært strammere regissert.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Det er vanskelig å si om Orania Michaloliakos, datteren til det høyreekstreme, greske partiet Gyllent daggrys leder Nikolaos Michaloliakos, er enfoldig eller veldig smart. «Er det ikke min rett ikke å forstå – eller ikke å svare på noe?» spør hun regissør Håvard Bustnes.

Bustnes forsøker gjentatte ganger å få Orania og to andre sentrale kvinner i partiet til å dele sine tanker om likhetene mellom nazismen, fascismen og det ideologiske grunnlaget de har bygget det fremadstormende partiet på. Gyllent daggry gikk fra noen få tusen stemmer til å bli Hellas’ tredje største parti etter valget i 2015.

Men de viker unna, skifter tema eller hever stemmen. Da Bustnes trekker frem en video som viser partimedlemmer som knuser innvandreres salgsboder, benektes innholdet høylytt, selv om det er helt opplagt hva som foregår. «Det er ingen som slår her!» Diskusjonen mellom regissøren og partimedlemmet opphører naturlig nok når sistnevnte har ropt tilstrekkelig lenge.

Håvard Bustnes har fått en så vidt vites unik tilgang til partiets indre gemakker, siden Orania, Jenny og Dafni – alle med nær tilknytning til ledende partimedlemmer som satt fengslet mens filmingen pågikk – synes å tro at det norske filmteamet vil portrettere dem som vanlige mennesker som elsker sitt land og sin familie. Skjønt det er når kvinnene tror at mikrofonen er av at kontrasten mellom den offisielle versjonen og hva de faktisk snakker om blir tydelig. Ved ett tilfelle fantaserer de for eksempel om å kunne deportere alle som har stemt på de to andre, store partiene. Det er allikevel arkivmaterialet klipper Anders Teigen har klart å smette inn som virker aller sterkest: folkeansamlinger som gjør nazihilsen med strake armer, partimedlemmer som roper rasende slagord mot jøder mens de går i tog, Orania som snakker om å drikke motstandernes blod med sugerør, eller Dafnis sønn Panagiotis’ forklaring når han blir konfrontert med hakekorset og ordene «Sieg Heil!» som er tatovert på underarmen: «Jeg likte fonten,» svarer han. Vi får også se ham slå en kvinnelig paneldeltager i ansiktet i en tv-debatt, ikke bare én, men to ganger.

«Hatets vugge» er imidlertid såpass løst sammensatt at informasjonsverdien er størst for dem som er godt informert om den ubrutte linjen av høyreekstreme krefter som strekker seg lenger enn nettopp dette partiets 37-årige historie, både i Hellas og i resten av Europa. Man savner også en analyse av retorikken som ligner den for eksempel franske Front National har brukt i årevis, som Donald Trump også har dratt god nytte av, og som lever i beste velgående i skandinaviske kommentarfelt. Og det svikter litt i forberedelsene. Man kan ikke komme under huden på godt drillede politiske aktører med undringen som sterkeste virkemiddel.

Men Bustnes hadde dessuten hatt en mulighet til å kommentere kvinnenes plass i stedet for bare å slå det fast: De blomstrer i partiet når fedre, ektemenn og sønner sitter fengslet, men stiller seg i bakgrunnen så fort mennene slipper ut igjen. Ikke et ord blir ytret om hva kvinnene selv tenker om birollene de er tildelt.

Det skal sies at det har krevd kløkt og mot å få være med inn i hjemmene og i partikontorene; Gyllent daggry er ikke kjent for å vise nåde. Men en strammere redigering hadde gjort «Hatets vugge» til mer enn en tankestrek.(Vilkår)

Etterbørs Filmanmeldelser Film
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.