Denne uken er det toppmøte i Davos, og det spares ikke på konfekten når verdens ledere skal legge ansiktet i alvorlige folder å si noe om verden i dag. Det gir anledning til å dvele ved fenomenet tåkeprat.

Hva mener vi for eksempel når vi sier at vi ikke aksepterer noen form for uetiske forretningsmetoder, at vi er for integritet i alt vi gjør, at vi leder med purpose, eller ønsker å bidra proaktivt til å løse verdens klimautfordringer?

Sier vi egentlig noe som helst?

Tormod Tingstad
Tormod Tingstad (Foto: HUSET MYDTSKOV)

I den lille boken «On Bullshit» dissekerer Princeton-professoren Harry G. Frankfurt et av de mest fremtredende fenomen i dagens samfunn, nemlig det han kaller bullshit. Vi kunne kalle det tåkeprat, svada eller nonsens på norsk, men det engelske begrepet bullshit er nok mest dekkende også her til lands.

Ifølge Frankfurter kjennetegnes ved bullshit ved en likegyldighet i forhold til virkeligheten. Mens løgneren vet at han lyver, gir bullshitteren blaffen. Han prater ganske tankeløst i vei, og kan i prosessen sågar overbevise seg selv med tåkepratet. Og ved en slump kan han også få sagt noe som viser seg å være riktig.

Bullshit er derfor vanskeligere å avsløre enn løgnen. Men kanskje viktigere: Det å snakke bullshit blir en livsform, en modus. Kanskje aner også mottageren at det som kommer er mer eller mindre tåkeprat. I prosessen mister vi muligheten til å forholde oss til virkeligheten. Vi mister grepet om virkeligheten.

Den danske retorikeren Mikkel Hune Toxvig har skrevet en innsiktsfull liten bok, «Farvel til business bullshit». Boken forholder seg særlig til det Toxvig kaller «ledelsesindustrien», og alle dens banaliteter: begrep som kompromissløs, agil, unik, ledende og kanskje særlig, bærekraftig.

For ikke å snakke om alle de engelske begrepene av samme bonitet: alignment, best practice, de utallige former for pipelines, must-win battles og mitt eget fagområde, compliance.

Mye av dette mener Toxvig er konsulentsnakk, moteord og uklare formuleringer, som i realiteten dekker over plattheter og alminnelig sunn fornuft som like gjerne kunne vært uttrykt på alminnelig dansk – eller norsk. I stedet for å si at organisasjonen må fokuseres, alignes eller gjøres mer agil, kunne man sagt at det blir nødvendig med en del oppsigelser.

Det er fristende å legge til at evnen til å lykkes i næringslivet i noen grad er avhengig av evnen til å snakke bullshit. Det kan gi inntrykk av profesjonalitet og evne til å være diplomatisk.

Rene ord er kompromissløst, ja kanskje støtende. Bullshit tråkker ingen på tærne.

I boken «The Stupidity Paradox» peker akademikerne André Spicer og Mats Alveson på at vi i arbeidslivet ofte aksepterer det helt meningsløse. Vi vet kanskje at den strategiprosessen vi deltar i ender i ingenting, eller at resultatet er gitt på forhånd eller likegyldig. Likevel aksepterer vi å fylle dagen med mer eller mindre meningsløse oppgaver.

Denne alminnelige dumskapen i organisasjonslivet skyldes, ifølge Alveson og Spicer, overgangen fra produksjons- til kunnskapsøkonomien og videre til overtalelsesøkonomien.

Frankfurter peker på noen andre viktige årsaker til fremveksten av bullshit-samfunnet.

  • For det første at alle nå kan ha sin egen kanal, bokstavelig talt. Ytringsrommet er demokratisert, men prisen er kaskader av bullshit, ofte forkledd som «ekspertise» på alt fra matlaging til å lykkes i livet.
  • For det andre forventes det at flere av oss mener noe, om det meste. Særlig gjelder det ledelsespersoner, som ofte blir bedt om å uttale seg langt utenfor sitt eget fagfelt enten det er om likestilling, klima eller kulturspørsmål. Det må nødvendigvis bli mye tåkeprat, ofte iscenesatt som storslåtte portrettintervju. Bullshit, ifølge Frankfurter.
  • Og for det tredje kan fortvilelsen over at vi stilles overfor så mange valg med hensyn til hva som er virkelighet og hva som er bullshit føre til en avmakt som frister oss til å skape vår egen virkelighet, min virkelighet, «min sannhet».

Men som mennesker er vi definert i forhold til andre ting og omstendigheter, det vil si den virkelighet vi deler med andre.

Vi kan ha en egen forståelse av virkeligheten, forholde oss forskjellig til den eller ha ulike følelser knyttet til virkeligheten. Men virkeligheten ligger fast, som vårt felles fikspunkt. Det finnes derfor ikke noen subjektiv virkelighet. En slik forståelse er, ifølge Frankfurter, nettopp bullshit.

Vi oversvømmes daglig av bullshit, tåkeprat og profesjonelle kommunikasjonsstrategier. Først når vi våger å stille krav til meningsinnholdet i det som sies, krever klar tale og oppholder oss i samme virkelighet, kan vi håndtere de utfordringene vi som samfunn står overfor.

Rene ord er kompromissløst, ja kanskje støtende. Bullshit tråkker ingen på tærne

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.