Merete (Ine Jansen) og Jens (Anders Baasmo Christiansen) er i ulykkelig samboerskap med Jens’ ikke helt vel bevarte mor (Anne Marit Jacobsen) når Merete ut av det blå arver et hus på Jessheim.

Huset trenger totalrenovering, og inn kommer en eksentrisk arkitekt (Atle Antonsen, i én av mange roller) som viser seg å ville følge opp alle sine prosjekter ved å bo i dem. Det er for så vidt det unge, verpeklare parets minste problem, for pengene flakser når forskrifter brytes og håndverkere har andre ideer om hvordan ting skal se ut enn de som faktisk skal bo i huset og dessuten er mer opptatt av toalettfasiliteter enn de er av å jobbe.

Arild Fröhlich har regissert over manus han har skrevet sammen med Atle Antonsen. Sistnevnte opptrer i et tosifret antall roller, og som vi vet fra før er han god til å skifte ham og dialekt, og til å virkelig fremheve klassiske personlighetstypers svakeste, mest irriterende trekk. Det fører imidlertid til at mange sentrale roller ikke kan være til stede samtidig siden de spilles av samme person. Slik var det også i klassikeren fra 1972 som dagens premiere er inspirert av, men Antonsen går inn for rekord i antall roller, der Rolv Wesenlund nøyde seg med færre.

Og der Pål Bang Hansens opprinnelige «Norske byggeklosser» var spekket med referanser til datidens lover og regler, politikere og samfunnstopper, er Arild Frölichs versjon mer tidløs, kan man si, men det er ikke nødvendigvis av det gode.

Vel er håndverkerne blitt polske og naboen er vulgært nyrik med en hel rad av boblebad i hagen, men sannsynligheten er stor for at virkelighetens Merete og Jens ville ha solgt huset til en utbygger med boligfortetningsprofitt i blikket og sittet igjen med en pen sum. At de kaster alle planer og hele privatøkonomien over bord for å redde et pill råttent, helt ordinært hus de ikke har noe forhold til på et sted de egentlig ikke vil bo, er ikke en historie vi kan tro på. Det er heller ikke en historie vi bryr oss om; det står ingenting på spill, egentlig.

Det er sketsjaktige slapsticksekvenser som er underholdende nok i seg selv, men de er ujevnt fordelt og kommer for sjelden. Og selv om Anne Marit Jacobsen nesten redder filmen med et formidabelt anfall av gangstermamma idet siste akt nærmer seg, er det ikke nok.

Det er forbløffende hvor lite filmskaperne forholder seg til dagens boligmarked og spinnville oppussingstrender, interiørblogger og desslike. Her burde det ha vært flust av poenger å hente. «Norske byggeklosser» er en film som holder seg i sin egen boble uten å skule til potensialet som finnes utenfor. Det er ikke noe å le av. Og når vi faktisk gjør det, er det av klassisk bananskallhumor.

Øyvor Dalan Vik skriver om film i Dagens Næringsliv(Vilkår)

Meretes utvalgte: Mineralsk og knusktørr hvitvin
01:07
Publisert: