«Utøya 22. juli» er det første vantro sjokket over at noe man ikke hadde den ringeste anelse om at kunne skje faktisk skjer, der og da, eller her og nå, som i filmen. Den er redselen for å dø, den er fortvilelsen over å ha kranglet med noen som du kanskje ikke ser igjen, den er de siste ordene man får sagt i livet, til noen som kanskje ikke kommer til å få overbrakt dem til ens nærmeste. Den er «Mamma» som lyser på displayet på en lydløs telefon.
Men «Utøya 22. juli» dramatiserer ikke, den har ikke tid til å dvele eller tvære ut sekvenser som kunne ha vært utnyttet for dramaets skyld. Kameraet er til stede fra like før den første forvirringen etter at skytingen er begynt og til selve hendelsen er over. Vi får døden på nært hold, men helt uten spektakulære fakter og spesialeffekter.
Bare to ganger skimter vi drapsmannens silhuett; det er ikke Anders Behring Breivik denne filmen handler om. Manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig har sammen med regissør Erik Poppe gått inn i historien på et tidspunkt da ingen visste hva som foregikk og hvorfor.
Ikke hadde vi vel i vår fredelige krok av verden noen særlige forutsetninger for å begripe det heller, selv om alvoret hadde rukket å ta fatt i oss; bomben var gått av i regjeringskvartalet, ryktene svirret, teoriene løp løpsk, men allerede tidlig var det klart at menneskeliv var gått tapt.
Det aller første vi ser er bildene av den hvite varebilen som parkeres, og Breivik som går vekk fra åstedet før bomben eksploderer. Deretter hviler kameraet på Kaja (Andrea Berntzen) på Utøya. «Dere kommer aldri til å forstå det», sier hun med blikket rettet mot linsen. Kort etter skjønner vi at hun snakker med moren sin i telefonen, og egentlig ikke til oss. På den annen side er det kanskje en nødvendig replikk, og høyst forståelig at den på sett og vis rettes mot oss som sitter i kinosalen, vi som ikke var der på øya den 22. juli 2011. Den tar kanskje luven fra alle innvendingene som er kommet i forkant av Poppes film og de andre prosjektene som er i emning. For nei, naturligvis kan vi ikke forstå, selv om «Utøya 22. juli» med sin kompromissløse stil plasserer oss direkte inn i tragedien mens den utspiller seg i all sin voldsomme, vanvittige gru.
Og det finnes ikke gode argumenter for å si at «Utøya 22. juli» er en kunstnerisk utnyttelse av en fryktelig tragedie. Erik Poppe har ikke laget underholdning. Alle rollefigurene er fiktive, men basert på det overlevende har fortalt. Det er ofrenes historie, de levendes og de dødes. Men den er også øyeblikkets historie, uten sammenhengen den hører til i.
Poppe har valgt å følge den ene hovedpersonen med fotograf Martin Otterbecks kamera i én, 72 minutter lang tagning. Vi er med fra nyheten om bomben i Oslo har nådd ungdommene på Utøya, i alle fall de som ikke sover eller bader eller holder på med andre ting. De har vært på leir i flere dager, ukjente er blitt kjente, venner er blitt kjærester, politiske diskusjoner foregår med ujevnt presisjonsnivå og ulike grader av pompøsitet, de er gjørmete, småkalde, fnisete. Så skjer det utenkelige, og alle de involverte får sine liv endret for alltid.
Om noe skulle være problematisk med Poppes film, er det at den nok forteller mest til oss som allerede vet mye om akkurat denne hendelsen. Bortsett fra bomben i Oslo har historien ikke noen særlig kontekst å snakke om. Undertegnede hadde noen jeg er glad i der ute på øya. Å se Poppes film brakte tilbake den lammende, hvitglødende skrekken som varte til jeg fikk vite at hun var i live. Det er én av grunnene til at de mange som hadde og har det enda nærmere inn på livet kanskje skal tenke seg om før de går og ser filmen.
Men hva med det publikumet som møter filmen i Berlin, hvor den nå konkurrerer i hovedprogrammet om den gjeveste prisen? Verden har sett mange terroranslag siden 22. juli 2011, mange tragedier, mye politisk uro. Når Poppe sier i intervjuer at han vil vise hvordan høyreekstremismen kan se ut, gjør han kanskje det for oss som har nærhet til hendelsen, men for dem som ikke har det, mangler et vesentlig element.
I skrivende stund er ikke alle reaksjonene fra Berlin kommet ut i det offentlige, men det kan kanskje være at «Utøya 22. juli» er en film som hvor god den enn er, har begrenset nedslagsfelt og kan komme til å splitte både kritikerkorps og publikum.
«Utøya 22. juli» er en for jævlig påminnelse om hvorfor vi aldri skal slutte å snakke om akkurat denne dagen, og den er laget med respekt og anstendighet. Men for det bredere publikum i internasjonal forstand, må vi nok snakke mer om Breivik også.(Vilkår)
