«Maniac» kom forhåndsannonsert som den neste store serien som skulle ses i én jafs, og en trailer som lovet visuelle kvaliteter utover det vanlige i Cary Joji Fukunagas («True Detective») regi.

Men «Maniac» er ikke en serie som lar seg sluke. Den har altfor kraftige bremser på fremdriften og det kan virke som om absolutt alle ideene på skrivebordet er forsøkt brukt uten å ha blitt grundig vurdert først.

Annie Landsberg (Emma Stone) gjesper foran skjermen etter å ha truet seg inn som forsøksdyr på et forskningsprogram som tar mål av seg til å fjerne fortidens smerte. Man skal kunne oppnå «pure and unaffected joy» i stedet for å hjemsøkes av de små og store katastrofene et levd liv nødvendigvis byr på.

Den praktisk talt katatoniske Owen Milgrim (Jonah Hill) har fått beskjed om at hans oppdrag er å redde verden. Han virker ærlig talt ikke kvalifisert til det. Bakken popper popkorn ved The Statue of Extra Liberty i New York, og Owen blir invitert til et familiearrangement der en barbershopkvartett lirer av seg en sang der «yearning» rimer på «earning». Han gjesper også. Og det er ikke fritt for at vi gjesper litt sammen med hovedpersonene vi og.

For selv om den visuelle godteposen «Maniac» ofte er overraskende, henger den ikke helt sammen. På sitt beste er serien som en underbevissthetens strøm med underlige kast og brå skift som gir den følelsen man har når man nettopp har våknet etter dyp drømmesøvn. Skjønt i egne drømmer kan man ofte gjenkjenne elementene og kanskje forstå hvordan de har plassert seg i underbevissthetens landskap. «Maniac» gir mer og mer følelsen av å se på noen andres drømmer, noen andre som vi ikke kjenner i det hele tatt.

For det tar tid før hovedrollene tar form som personligheter. De møtes på Neberdine Pharmaceuticals; hun aggressiv, han tafatt, og etter hvert skal skjebnene deres knyttes sammen, men de første innblikkene vi får i fortiden som har ført dem dit, fremstår som langt mer interessante enn det som skal være den egentlige handlingen.

De mer vellykkede sekvensene viser oss en fremtid som er overraskende analog til tross for utstrakt bruk av for eksempel roboter; små knatrende, litt Star Wars-aktige skapninger med ulike oppgaver de ikke alltid klarer å utføre. Samtidig finnes såkalte AdBuddys i menneskelig form – den strømmen av personlige tilpassede annonser vi kjenner fra sosiale medier, er erstattet av mennesker som leser opp reklamer for deg mens du drikker kaffen du betaler for med annonsen.

Det er fiffig. Men det pøses på med kreative ideer som ikke nødvendigvis finner sin plass i helheten. Vi skjønner dessuten at det er ment å være morsomt. Men mange scener har altfor store amatørteateraktige fakter til at vi ler.

Emma Stone er intens og pirrer nysgjerrigheten med sin, ja, maniske fremtoning som Annie. Jonah Hill er mest irriterende og har skrellet av seg all den karismaen vi vet at han har. «Maniac» er produktet av kokende kreativitet som kunne trengt en nedkjøling.

Av Øyvor Dalan Vik, skriver om film og serier i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Elon Musk introduserer japansk milliardær som skal reise rundt månen
... og den japanske milliardæren røper hvem han vil ta med seg
01:22
Publisert: