«Solo: A Star Wars Story» er kanskje aller best til å svare på spørsmål man nok aldri har stilt. Som hvordan Han Solo (Alden Ehrenreich) fikk navnet sitt, og hvordan han traff Chewbacca. Begge deler er resultat av høyst prosaiske hendelser, i alle fall i denne galaksens målestokk – langt, lang borte, for veldig lenge siden. Mer nøyaktig går vi inn i historien før den første filmen som siden har fått nummeret fire.

Alle som mer eller mindre frivillig har forholdt seg til Star Wars-universet har fått med seg at Han Solo, i den eldre utgaven spilt av Harrison Ford, har mange halvkvedede viser om en vill og skjødesløs ungdom på samvittigheten. Det har på sett og vis gjort ham til galaksens kule senior, han med erfaringer som har gjort ham til den han er. Når vi nå får et innblikk i hvordan det gikk for seg at han sluttet seg til opprørerne, er det kanskje ikke så interessant som man kan ha håpet på.

Ron Howards regi over Lawrence og Jonathan Kasdans manus er nemlig nesten skjødesløs sett i forhold til den standarden som er satt: Unge Han er en småkjeltring og drømmer på en grusom planet ved navn Corellia som han lykkes i å rømme fra, men uten kjæresten Qi’ra (Emilia Clarke). I årene som følger tjener han som soldat i en krig som er umulig å vinne, deserterer og slår seg sammen med et umake crew bestående av Woody Harrelson, Thandie Newton og en yoda med Jon Favreaus stemme.

Brått er det et intergalaktisk ran på trappene, en gjeld som skal innfris til den onde kartellederen Dryden Vos (Paul Bettany). Og det er ikke før de har håp om å unnslippe Drydens klør, at politikken gjør seg gjeldende i «Solo: A Star Wars Story».

Når den først gjør det, er det et underlig stilbrudd, nesten som om de forholdene vi kjenner fra vår virkelighet i vår galakse plutselig trenger seg på i et forsøk på å gi eventyret en tyngde det aldri har hatt.

Joonas Suotamo (Chewbacca), Woody Harrelson (Beckett), Emilia Clarke (Qi’ra) og Alden Ehrenreich (Han Solo) leverer en Star Wars-film som er mindre gravalvorlige enn forgjengerne.
Joonas Suotamo (Chewbacca), Woody Harrelson (Beckett), Emilia Clarke (Qi’ra) og Alden Ehrenreich (Han Solo) leverer en Star Wars-film som er mindre gravalvorlige enn forgjengerne. (Foto: Lucasfilm Ltd.)

Men før det beveger manuset seg nesten i satiriske krumspring, med all sin oppfinnsomme geografi, sine underlige egennavn og mytologiske bærturer. En slesk og selvsikker ung Lando Calrissian i Donald Glovers skikkelse er en gambler og romskipet Millenium Falcons opprinnelige eier og fremstår dessuten som nesten robo-seksuell i forholdet til sin co-pilot og medsammensvorne L3, en fest av en droide med politisk opprør og humor i koblingene. De kjappe replikkene er gitt stemme av Phoebe Waller-Bridge.

DN anmelder «The force awakens»: Stjernekrig med smell

Nær sagt som vanlig tar det for lang tid å komme til poenget, men actionsekvensene er stort sett velregisserte og detaljerte og påkaller dessuten helt andre filmsjangere enn den dystopiske science fiction-verdenen. Det er lekent over gjennomsnittet for denne evigvarende serien – vi klokker inn 41 år nå – og den eneste faren er at de mest svorne tilhengerne blir litt skuffet, mens resten av oss kan trekke et lettelsens sukk over av stjernetåken og gravalvoret letter: Eventyret blir vanskeligere å tro på etter dette.(Vilkår)

Kjører lastebil med verdens mest avanserte armprotese
Magnus Niska måtte amputere armen i 2003. I 2013 fikk han en avansert protese som kommuniserer med hjernen hans. Nå kjører han lastebil ved hjelp av en teknologi som gjerne forbindes med Robocop, Darth Vader eller andre science fiction-karakterer.
02:21 Min
Publisert: