Jeg er enig, la oss bli grønnere. Men før vi kutter ut det kulturelle og økonomiske samarbeidet og tar en filmatisk Noxit bør vi diskutere de intellektuelle kostnadene ved isolasjon.

I oppropet fremstår det som om den europeiske modellen handler om penger. Men kultursamarbeidet er en konsekvens av en politikk som skulle sikre freden etter to verdenskriger. Det europeiske kull- og stålfellesskap begynner i 1950 å forene europeiske land økonomisk, intellektuelt og politisk. Tanken var enkel: Skap offentlige incentiver for at både kultur, akademia og industri samarbeider på kryss av grensene og gjennom det samle Europa. Skap en felles identitet og en forbrødring mellom de en gang stridende nasjoner i fredens navn.

I dag finansieres europeiske filmer og tv-serier gjennom såkalt samproduksjon. Opphavsmannens nasjonalstat aksepterer at flere land kan kalle verket sitt dersom de bidrar med kompetanse og kapital. Slik blir en norsk film også for eksempel fransk. Vi har et sinnrikt system av fond og fellesskap der kunstnere går inn i et samarbeid for å lage internasjonale verk. Kunstnerne har med seg sin kompetanse og sin kultur, fulgt av en kapital fra hjemlandet. Miljøkostnaden ligger i at utøverne tvinges til å reise. Her kan vi stramme inn. Men kunnskapsdelingen og kulturutvekslingen er sentral. Vi må fortsette det europeiske samarbeidet inn i en grønn tidsalder. Kunsten kjenner ingen grenser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.