Avslutningsfilmen under filmfestivalen i Haugesund er så langt fra åpningsfilmen «Skjelvet» som det går an å komme. Fra Den norske filmskolen kommer et nøkternt og nedpå drama som bærer i seg alle de psykologiske nyansene som skal til for å skape en ond sirkel eller bryte den.
Hovedpersonen er 28 år gamle Joachim (Preben Hodneland), kokk av yrke, men nedkjørt av heroin. Han er kommet ut av fengsel med en betinget dom som innebærer obligatoriske urinprøver og terapi. Men Joachim er ikke ny i gamet, så han jukser seg til rus mens han håper å lure alle.
Så får han en telefon fra ekskjæresten (Alexandra Gjerpen). Hun er arrestert, det er alvorlig. Sammen har de en åtte år gammel sønn. Lukas (Marius Aandal Pedersen) må pekes ut for Joachim når han kommer på skolen for å hente ham. Det er en av mange grunner til at far og sønn ikke får noen god start.
Slik vi til da er blitt kjent med Joachim, er vi dessuten ganske sikre på at det ikke er noen veldig god idé at han har ansvaret for en liten gutt. Ingen av hans nærmeste synes å tro han kan klare det heller. Far (Vidar Sandem) og bror (Morten Svartveit) utøver en oppgitt omsorg som gjør Joachim opprørt og sint. Han tar seg faen på at han skal legge mistankene deres i grus.
Det er her «Når jeg faller» fungerer aller best. Joachim er en mann som ønsker seg tillit, men innerst inne vet at han ikke er tilliten verdig. Faren og broren vil så gjerne tro på ham, men har ingen gode grunner til å gjøre det. Så lenge Joachim bare ødelegger seg selv, er det for så vidt en tragedie, men når han står i fare for å legge sønnens liv i grus er det straks mye mer som står på spill. Håpet, trassen og fortvilelsen er nydelig spilt av alle de involverte. Den lille sønnen lærer seg dessuten fort å se praktisk på utfordringen: Så lenge han kan hindre faren i å forsvinne inn på et offentlig toalett, går det fint har han funnet ut. Sjelden har «Ikke gå på do!» vært en så hjerteskjærende bønn.
Det skal bemerkes at det fremstår som litt underlig med to brødre som snakker vestlandsdialekter på Nesodden. Men bortsett fra det er «Når jeg faller» et renskåret drama som lykkes med det regissør Magnus Meyer Arnesen forsøker å få til. Han bringer ikke inn noen unødvendige elementer og retter mesteparten av oppmerksomheten mot den onde sirkelen som har sin egen, tilsynelatende ubrytelige logikk. Alle de involverte spiller sine roller overbevisende, men aller mest griper hovedpersonen selv, og ikke minst lille Lukas, som glir naturlig inn som den sårbare jokeren i spillet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
