Etter at den første filmen i «Cloverfield»-franchisen ble lansert i 2008, har den fått et stort publikum blant science fiction-entusiaster, og publikumet minket ikke da den kritikerroste «10 Cloverfield Lane» kom i 2016. Det har lenge væt klart at en oppfølger var på trappene, men det var en overraskelse at filmen ble sluppet på Netflix umiddelbart etter at amerikanernes største tv-evenement i løpet av året – Super Bowl – var slutt på søndag, og der traileren var blitt vist i reklamepausen.
Opprinnelig skulle den J.J. Abrams-produserte filmen hete «The God Particle», og skulle slett ikke være en del av Cloverfield-universet. Men da Abrams og selskapet Bad Robot fikk fingrene i prosjektet, ble det skrevet om til å passe inn i konseptet.
Og det kunne ha fungert. Et eller annet sted langt inne i «The Cloverfield Paradox» finnes elementene til en god film, en god science fiction, og et godt menneskelig drama. Kanskje om man hadde gitt handlingen mer luft og lengre tid enn den drøye halvannen timen, ville de ulike rollefigurene fått bedre tid til å utvikle seg og man ville ikke vært nødt til å ty til klisjeer for å få handlingen til å henge sammen, i den grad den gjør det.
Det er energikrise på jorden, og seks mennesker reiser av gårde i et romskip for på en eller annen magisk måte å skaffe kloden evig energitilgang ved hjelp av en partikkelakselerator. På nokså elegant vis lar regissør Julius Onah det gå to år allerede mens fortekstene gjør seg ferdig. Dermed forbauser det oss ikke at stemningen er litt anstrengt blant mannskapet der også norske Aksel Hennie har sin plass. Her er han russer, med en litt pussig aksent, og en litt aggressiv og uforsonlig type. Det er imidlertid ingen stor rolle han er tildelt som skuespiller per se, men rollefiguren setter i gang en konflikt som blir nøkkelen i universet. Eller multiverset. For voldsomme hendelser på jorden kommer i skyggen av det dramaet som utspiller seg i verdensrommet; jorden forsvinner helt bokstavelig fra synsfeltet. De er blitt advart om at å sette akseleratoren i gang kan komme til å lage en revne i tiden og rommet slik vi kjenner det, men i denne typen historier tenker man ikke to ganger før man handler. Helvete er løs.
«Well, it’s big, blue, and full of angry people,» sier et av mannskapet mens de andre forsøker å finne igjen sitt gamle hjemsted. Og der ligger problemet: Jorden er full av sinte, fortvilte mennesker, og det dramaet føles hele tiden mer virkelig enn det som svever rundt i en galakse langt, langt borte. Samtidig blir de turene vi tar til Jorden og en udefinert katastrofe som utspiller seg avbrudd i det menneskelige dramaet som foregår i romskipet; også der finnes enkeltscener som får det til å gå ordentlig kaldt nedover ryggen på tilskueren, men som aldri får nok tid. Noen pustehull med absurd humoristiske innslag kunne funnet sin plass i et grundigere fremarbeidet plott, mens her blir de merkelig malplasserte.
Hvorfor man har valgt å slippe en film som strengt tatt ikke virker helt ferdig så brått som her, kan man bare spekulere på. Kanskje har man forstått at den ikke kommer til å svare til forventningene og ville ha den ut uten at noen rakk å ytre så mye som et ord om den før den var tilgjengelig for et sultent publikum. Skjønt det er ergerlig. For her er det flere dimensjoner å utforske.(Vilkår)
