Når alt kommer til alt, er det Ine Jansen i rollen som den fiktive UD-representanten Ane Strøm Olsen som gjør den mest interessante rollen i «Mordene i Kongo». Hun gjør et forsøk på å drille Joshua French (Aksel Hennie), på å kjøre ham opp i et hjørne, få ham til å forklare seg mens han sitter og raller om hvordan han er stolt av å være soldat, at noen er drapsmenn og sågar om at han er intellektuell. Vi vet jo at han ikke kommer til å svare på spørsmålene hennes, men hun er den ene rollefiguren som ser ut til å ha et noenlunde realistisk forhold til hele saken om de to unge norske mennene som ble dømt til døden i Kongo for et drap de kanskje, kanskje ikke begikk.
For hvorfor lage en film om en sak som vi er blitt teppebombet med i nyhetsbildet om man ikke borer litt dypere, kommer med noe nytt, en annen vinkel, eller kanskje til og med en mening?
De som har bekymret seg over at historien om Tjostolv Moland og Joshua French skulle bli en heltehistorie, kan puste lettet ut. Det er ingenting som minner om storhet, mot, kløkt eller vidd hos noen av hovedpersonene. Manusforfatter Nikolaj Frobenius trakk seg fra prosjektet fordi han mente det gikk i feil retning, og er kanskje kommet nærmere den mørke siden av saken i den nylig utkomne romanen «Kongonotatene». For voldsromantiseringen og den forvirrede selvplukkideologien som Frobenius risper i romans form, er det bare UD-representanten som rører i «Mordene i Kongo».
Men bevares, de to hovedrolleinnehaverne gjør en svært respektabel innsats, selv om Aksel Hennie med tannproteser og rød parykk innimellom fremkaller et lite flir hos publikum. Tobias Santelmann gjør en troverdig og nyansert reise fra den kjepphøye leiesoldaten til den mentalt forstyrrede fangen som endte med å ta sitt eget liv i fengselscellen.
Likevel er ikke «Mordene i Kongo» noe mer enn en kyndig visuell oppsummering av det vi allerede vet og samtidig en påminnelse om hva vi ikke vet. Det er ikke sikkert at den interessante fortellingen egentlig ligger hos Moland og French, i alle fall ikke uten at den gjenlevende av dem letter på sløret. Sannsynligvis ligger den historien som er verd å fortelle i diplomatiet, i politikken, i kulissene og ikke i skyteepisoden i et nattsvart Kongo. Der er det riktignok mindre blod, men det finnes gode eksempler på at samtaler der mye står på spill kan være minst like actionfylte og spennende.
Så lenge det kanskje ikke engang finnes et interessant svar på hva de to naive lykkejegerne skulle i Kongo å gjøre, eller trodde de skulle gjøre, er det vanskelig å komme på noe godt forsvar for denne filmen. Tankegodset French står for presenteres i forvirrede brokker, men blir ikke konfrontert på ordentlig. Bakgrunnen for at han tror han er utvalgt til å være en som dreper, blir ikke problematisert.
Tilbake står en altfor lang film om to fysisk og mentalt villfarne menn som har kostet den norske stat gudene vet hva.
oyvordv@gmail.com(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
