Det er et sterkt bevegende portrett regissør Erik Poppe har laget av Per Fugelli den siste tiden han levde, mens han fremdeles var i noenlunde full vigør, mens kreften etter hvert begynner å påvirke ham både fysisk og psykisk, og til professoren i sosialmedisin til slutt sier stopp. Om han ikke fikk siste ord i livet, skulle han i alle fall ha det i filmen, og det får han som seg hør og bør.
Men samtidig som man lar seg gripe av denne langsomme prosessen som herjer med en mann som vet å sette ord på den, sniker det seg inn en tanke om at han kanskje burde ha fått ørlite mer motstand. Ganske tidlig i filmen sier Erik Poppe til ham at han har da vært ganske flink til å iscenesette seg selv. Fugelli blir ganske tydelig litt irritert, men han mister ikke glimtet i øyet. Skjønt vi kommer ikke lenger enn det.
Rimeligvis må en mann som har tenkt såpass mye på siste akt og dessuten lever i den få dele sine tanker, gjerne uavbrutt i lengre sekvenser, og det får han. Han deltar dessuten i samfunnsdebatten fremdeles, han foreleser på universitetet, han skriver sin siste bok, og han reiser, til familiestedet på Orre og til Røst, der han og hans kone Charlotte har et hus etter at han brukte noen av sine første år som lege der. Han vandrer dessuten daglig i Botanisk hage på Tøyen, like i nærheten av der ekteparet bor, og all naturen, dette evige kretsløpet av årstider, blir et viktig symbol og dessuten en helt konkret glede, og en kilde til undring.
Motstanden kommer ikke før sønnen Aksel kommer på besøk for å hjelpe ham å redigere den siste boken. Og så, brått, som en fryktelig påminnelse om hvordan en nøye gjennomtenkt iscenesettelse kan slå tilbake når livet selv griper inn. Hans kone Charlotte får et hjerteinfarkt, og det er alvorlig. «Charlotte kan dø,» sier Fugelli, og legger til hvordan han først i det øyeblikket forstår hvordan hun har hatt det de siste årene. Å leve med en mann som dør for åpen scene kan ha hatt sine sider i den hverdagen de jo delte.
Den litt grandiose inderligheten som preger mye av filmen, er noe de to mennene Poppe og Fugelli deler; de har begge et smittende engasjement og en sterkt utviklet evne til medfølelse, men også en tendens til å la følelsene blåse seg store og litt formløse. De hentes begge inn av virkeligheten, av små detaljer, som når lyddesigneren lar det snike seg inn en svak sirene blant strykerne. De små innspillene som burde ha vært der når Fugelli snakker om hvilket privilegium det er å dø i Norge, mangler. I forhold til Syria som Fugelli snakker om, ja. Men det er forskjell på folk i Norge også.
Det er likevel ikke ofte man får høre noen snakke så lekende lett og likevel med tyngde om den siste reisen, om dødsgledene, som Fugelli kaller dem. «Per Fugelli – siste resept» er full av gullkorn som hviler i lang erfaring og gjennomtenkte tanker. Og sjelden man får korrigere seg selv etter at man er død. Det får Fugelli for så vidt med denne filmen, og det er både rørende og forfriskende.(Vilkår)
