Norge er et land der ingen kommer til å reagere om katastrofen tilfeldigvis inntreffer klokken 12.00. Løftet du engang blikket fra det du holdt på med sist flyalarmen gikk?

I «Skjelvet» reagerer ingen av studentene i et auditorium på Blindern når brannalarmen ljomer.

Vi krangler om hvilken landsdel som har dårligst vær, men i det store og hele har vi vært skjermet fra de store naturkatastrofene. Og selv med ekstremtørke i sør, vil de aller fleste som ikke har ansvar for dyr som lever av gress kalle sommeren 2018 for fantastisk.

Hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner (Kristian) og Ane Dahl Torp (Idun) kjemper for livet når Oslo rammes av et massivt jordskjelv i spillefilmen «Skjelvet».
Hovedrolleinnehaverne Kristoffer Joner (Kristian) og Ane Dahl Torp (Idun) kjemper for livet når Oslo rammes av et massivt jordskjelv i spillefilmen «Skjelvet». (Foto: Fantefilm/Nordisk Film)

Landet er så trygt at folk i et ønske om å få med seg en begivenhet legger ut på Oslofjorden i stiv kuling uten å tenke på konsekvensene; dette aspektet spiller «Skjelvet» elegant og lett på. For plutselige, hyppige strømbrudd i hovedstadsregionen og en stygg, nokså uforklarlig ulykke i Oslofjordtunnelen, er det bare den nevrotiske geologen Kristian (Kristoffer Joner) som reagerer på. Han er folkehelten som reddet hundrevis av mennesker fra en flodbølge i Geirangerfjorden i filmen «Bølgen», men privat er han nokså nedkjørt. Han bor alene så langt oppe i lia i Geiranger det er mulig å komme, mens kone Idun (Ane Dahl Torp) og barna Julia (Edith Haagenrud-Sande) og Sondre (Jonas Hoff Oftebro) er flyttet til Oslo.

Siden Idun er i hotellbransjen, er det – filmens tittel tatt i betraktning – bare rett og rimelig at hun nå jobber på Radisson Blue på Vaterland, rett ved siden av det gamle, oppgraderte Postgirobygget som før hotellet kom var Oslos høyeste bygning.

Forholdet mellom dem er uavklart. Det eneste – selvfølgelig – som kan redde dem er en katastrofe, at Kristian får rett i sine dommedagsprofetier, hvor mye han enn skulle ønske at kan kunne slippe. Og en katastrofe bærer jo i seg en del andre risker også.

Kristoffer Joner spiller hovedrollekarakteren Kristian i «Skjelvet».
Kristoffer Joner spiller hovedrollekarakteren Kristian i «Skjelvet». (Foto: Fantefilm/Nordisk Film)

«Skjelvet» har en fin oppbygging der klassiske konfrontasjoner mellom krisemaksimatøren og trauste, beroligende myndigheter gjør oss tiltagende oppgitt over sistnevnte; vi sitter i salen og ser en film som heter «Skjelvet», så vi vet jo at Kristian faktisk har rett. Men det hjelper ham ikke at hans eneste sannhetsvitne er kollegaen Konrad, som i filmens begynnelse omkommer i Oslofjordtunnelen mens han er på leting etter bevis for noe alle mener er fri fantasi.

Til og med Konrads datter Marit (Kathrine Thorborg Johansen) er skeptisk da Kristian buser inn i huset mens hun rydder etter farens død; han har et hjemmekontor som formelig roper «gal vitenskapsmann».

Men så skjer det utenkelige. Spesialeffektene er mektige, minst like gode som i forløperen «Bølgen». Fra de store oversiktsbildene av et bysentrum der bakken bølger seg så gatene forsvinner, til de små, der et trancherbord triller ut av hotellets utsiktsbar hvor gulvet er blitt en rutsjebane ut i det store intet. Og Idun og Kristoffer som kjemper for livet uten å vite om barna deres lever.

«Skjelvet» tar i visse sekvenser pusten fra en, ifølge DNs filmanmelder.
«Skjelvet» tar i visse sekvenser pusten fra en, ifølge DNs filmanmelder. (Foto: Fantefilm/Nordisk Film)

Som Roar Uthaug gjorde det i «Bølgen», holder også regissør John Andreas Andersen seg til et mer realistisk scenario enn vi er vant med fra over dammen. Det gjør det menneskelige dramaet sterkere, tettere, nærere på hovedpersonene. Bortsett fra noen spesialeffekter som tar mål av seg til å sprenge Richters skala på film, er det de personlige øyeblikkene som løfter filmen og lar oss kjenne på konsekvenser som ikke er materielle.

«Skjelvet» tar i visse sekvenser pusten fra en, men om man får våge seg på et fuktig ordspill, er det kanskje ikke så lett å komme i kjølvannet av «Bølgen».

«Skjelvet» pakker sammen litt hastig og mangler et etterpå. Det henger igjen noen handlingstråder som ikke blir fulgt opp. Noen bilder av signalbygg som åpenbart ikke kan reddes, står seg ikke like godt som den utvaskede bygda i «Bølgen». For selv om det er snakk om gater mange av oss tråkker i til daglig, bærer de ikke i samme grad vitnesbyrd om personlige katastrofer.

I all sin velde mangler «Skjelvet» tyngden av tomheten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

I dette parkeringshuset står over 60 Tesla-biler parkert
Flere av de venter på service. Les hele saken i lenken under.
00:49
Publisert: