Det er helt utenkelig at helgens G20-møte i Washington vil ha trekk som ligner på Bretton Woods-forhandlingene i 1944. Uenigheten er det som vil ligne mest.






Norge er ikke med denne gang. En lynvisitt hos statsminister Gordon Brown i London og et mer omfattende besøk i Brussel, er det nærmeste statsminister Jens Stoltenberg kommer det som kalles vår tids Bretton Woods. Ifølge Stoltenberg er de to sosialdemokratene, den britiske og den norske, enige om å «tøyle den tøylesløse kapitalismen».

Derfra til noe som ligner på den opprinnelige Bretton Woods-avtalen, er veien lengre enn lang. Det var vanskelig nok i 1944. Dengang var det 44 land - krigens vinnere - som var innbudt, men det meste av showet ble styrt av USAs Harry White - som var finansminister Henry Morgenthaus høyre hånd - og datidens suverent ledende økonom, lord John Maynard Keynes. De to hadde jobbet med og mot hverandre gjennom det meste av krigen i forbindelse med en avtale om lån og kjøp av militært utstyr fra USA til Storbritannia.

På sett og vis var avviklingen av denne avtalen utgangspunktet for det som skulle bli Bretton Woods. Denne gangen er det 19 land pluss EU som skal forhandle. G20, som de kalles, er Argentina, Australia, Brasil, Canada, Frankrike, Italia, India, Indonesia, Japan, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia, Tyskland, USA og EU. Selv om USA, Storbritannia og Frankrike og kanskje Tyskland ser på seg selv som verdensledende, lar land som Russland og Kina seg neppe dupere. Saudi-Arabia har mye penger og India mange mennesker.

Sigarer fra Cuba blir det ikke i Washington. Flere stemmer betyr mer støy. Mer støy betyr vanskeligere beslutninger. I 1944 var det enklere. Et avsnitt i ovennevnte bok illustrerer situasjonen: «Keynes fant opplegget «merkeligere og merkeligere». Hovedkonferansen skulle ikke ha myndighet til å forplikte regjeringene. Men den ville ikke ha noe å gjøre heller, siden alle de viktige beslutninger ville være fattet. Det var vanskelig å se hvordan «apeburet» skulle sysselsette seg selv. Akutt alkoholforgiftning vil bli resultatet før det er over. White hadde ikke til hensikt å tillate at noen utførte seriøst arbeid.»

Bretton Woods i 1944 var sluttstenen i et langvarig og omfattende arbeid. Keynes og hans kone - den vakre, russiske ballerinaen Lydia Vasilyevna Lapokova - forlot Glasgow med «Queen Mary» allerede i september 1943 for å diskutere med amerikanerne. I april var de enige om å etablere et internasjonalt fond - Keynes ville egentlig ha en bank - og litt senere ble det enighet om en bank. Henholdsvis Det internasjonale pengefondet, IMF, og Banken for gjenoppbygging og utvikling, IBRD eller Verdensbanken. 25. mai kunne den amerikanske utenriksminister Cordell Hull invitere 44 nasjoner til å delta i en konferanse i Bretton Woods, New Hampshire i juli.

Før selve hovedkonferansen skulle det være en mindre konferanse i Atlantic City, New Jersey, og slik hadde det seg at 730 delegater med sekretærer og en mengde internasjonale organisasjoner ankom Bretton Woods med spesialtog 30. juni 1944. «Et Babels tårn på hjul,» skriver Skidelsky. Økonomiprofessor Wilhelm Keilhau var den norske utsendingen. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og spilte nok en viss rolle under de forberedende forhandlinger. I tillegg gjorde han seg bemerket med forslag til en resolusjon om nedleggelse av Bank for International Settlements i Basel - en slags sentralbankens bank. BIS opptrådte på begge sider av fronten under krigen og var derfor meget upopulær. Mange mente det ville være problematisk for et land å ha medlemskap både i BIS og IMF/IBRD. Keilhaus resolusjon ble vedtatt, men BIS lever fortsatt i beste velgående. Det forteller sitt om verdien av konferansevedtak.

Den viktigste forskjellen mellom Bretton Woods 1944 og Washington 2008 er likevel omstendighetene. Vi står midt i en finanskrise. Deltagerne i 1944 øynet håp om en krigsavslutning, men hadde krasjet i 1929 og 30-årene med produksjonsfall, skyhøy arbeidsløshet, konkurrerende devalueringer, fattigdom, elendighet og menneskelige tragedier bak seg. Mens det i 1944 var fremtidshåp, visjoner om en bedre verden, og det ble skapt nye institusjoner og systemer, vil 2008 i beste fall føre til revurdering av institusjonenes arbeidsoppgaver for å unngå fremtidige kriser.

Det kan komme forslag om nytt regelverk for finansinstitusjoner og tilgrensende næringer, men G20 kan ikke gjøre mer enn å foreslå, nedsette arbeidsgrupper og anbefale verden å følge opp de gode intensjoner. Som i 1944 må det fattes konkrete vedtak i parlamenter over hele verden, de styrende organer i IMF og Verdensbanken må inn i bildet, og den byråkratiske kvern maler som kjent sakte. Verden blir derfor ikke en annen etter denne helgen, men kanskje om et års tid. Hvis vi er heldige.

Stein B. Hauglid er redaktør i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.