Forrige lørdag under Spellemann kom jeg i skade for å skrive på Twitter at jeg ikke forsto hvorfor mennesker med norsk som eneste morsmål snakket gebrokkent (et begrep jeg senere modererte til «multietnolekt»), og siktet med det til Don Martins takketale.
At jeg fikk en shitstorm mot meg er vel mildt sagt. Riktignok ikke ett eneste ord fra mannen selv, som satt og fulgte med og trykket på favourite-knappen på en tweet der jeg ble kalt «pænchod» (punjabi for «søsterpuler»(!)).
Hele debatten kan du lese på Mina Ghabel Lundes twitterkonto.
Senere ble jeg gjort oppmerksom på en sak i Dagsavisen der min tweet blir brukt som et slags bevis på at «Oslo er en delt by». Med denne tweeten har jeg vært med på å la prisvinneren «gjennomgå», skal vi tro avisen.
Den andre som har bidratt til dette er Thomas Seltzer, som skrev «Skulka Don Martin morsmålsundervisningen?», og Don Martin sier til avisen at han undrer på om det er «ignoranse, arroganse eller begge deler» som ligger til grunn for det vi skriver. Men ingen tar seg bryet med å spørre. I stedet raller de i vei om øst og vest, og bruker setningene fra oss som bevis på at byen er delt.
Lettvint, men ikke særlig imponerende.
Jeg kunne latt det ligge, men kjenner at det irriterer meg for mye. Grunnen til det er at jeg er lei av å måtte forsvare standpunkt som jeg aldri har forfektet, og jeg er lei av å bli satt etiketter på.
Flere personer og grupperinger på venstresiden av politikken har fått dette som et fast refleksoppgulp i alle diskusjoner hvor motparten stiller spørsmål om, eller krav til den svake, fattige, kvinnelige eller mest mørkhudede parts rettigheter eller oppførsel.
Når jeg lurer på hvorfor en etnisk nordmann snakker med en utenlandsk aksent, er det hverken fordi jeg er en vestkantsnobb eller fremmedfiendtlig. Kona til nevnte artist mente det virket som jeg aldri hadde vært utenfor Frogner.
Det kan jeg avkrefte. Jeg sitter faktisk på Grønland, ikke langt unna hovedgata i byen til Don Martin, og skriver dette. Det forandrer ikke det faktum at jeg fikk mer Ali i Borettslaget-assosiasjoner enn Lillebjørn Nilsen-assosiasjoner da jeg hørte takketalen hans. Så får man gjerne si at jeg tar feil, eller at det er uunngåelig å bli påvirket av alle man henger med, men ikke tillegg meg vestkantsarroganse.
Jeg er selv født i Iran og lærte norsk fra scratch i en alder av ni år. Jeg er vokst opp i Numedal og snakker en utvannet Kongsberg-dialekt. Jeg har bare sansen for at språk brukes riktig, og det har ingenting med at jeg bor på Uranienborg å gjøre. Jeg mente det samme for et år siden da jeg bodde i Gamlebyen.
Jeg er glad for at det var mine norske venner som lærte meg norsk uttale og ikke jeg som lærte dem å snakke norsk med persisk aksent. Samtidig som jeg terper og terper på uttalen til mannen min som i disse dager prøver å lære seg persisk.
Språkdiskusjonen er ikke den eneste der de mest velmenende blant oss insisterer på kategorisering.
Mitt inntrykk er at det i den offentlige norske debatten i dag er en slags forventning om at man tilhører én av to karikerte og polariserte leire: De som elsker innvandrere og hater kapitalisme, og de som hater innvandrere og elsker kapitalisme.
Hvis jeg da sier at jeg synes det er trist å se jentebarn i hijab eller at det er hensiktsmessig å snakke om overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere blant overfallsvoldtektsmenn, eller gud forby begge deler, havner jeg kjapt og automatisk i siste kategori. Altfor ofte. På Twitter, i kommentarfelt og rundt bordet på puben. Det er dette jeg er lei av.
For når jeg sier at jeg er imot å dekke til bitte små jenter eller at overfallsvoldtektsstatistikken ikke er tilfeldig, er det ikke fordi jeg har en aversjon mot det flerkulturelle, men tvert imot fordi jeg mener at man ved å sette seg inn i det tradisjonelle islamske kvinnesynet, bedre kan tilrettelegge for en vellykket integrering.
Mitt ønske er at også jenter med strenge muslimske foreldre kan få de samme mulighetene som andre jenter.
Jeg synes det er urettferdig at man sender bekymringsmeldinger når lille Hans på åtte ikke får feire bursdag fordi foreldrene er Jehovas vitner, men at ingen foretar seg noe når Fatima på seks må gå med hijab og ikke får ha svømming med de andre barna.
Jeg mener hensynet til barnas fremtid og den reelle muligheten til å ta egne frie valg, må veie tyngre enn foreldrenes rett til å kle dem opp etter anstendighetskriterier stilt i hjemlandet.
Da jeg så på Norske talenter på TV 2 på fredag, heiet jeg litt ekstra på akrobatdama fra Kina. Ikke bare fordi hun var flink, men litt fordi hun var kinesisk. Fordi jeg innbiller meg at en kineser i Haugesund som knapt snakker norsk har et tøffere utgangspunkt enn han bortskjemte 12-åringen som breaker.
Jeg både forstår og føler konseptet underdog, som minoriteter ofte er. Men der kanskje du mener det beste er å synes synd på og skjerme for kritikk, har jeg mer tro på å stille krav og inkludere på ordentlig. Det håper jeg gjør meg til hverken rasist eller snobb.
Når vi i samfunnet vårt i dag har fått et så stort individualistisk spillerom når det kommer til kultur, karriere, seksualitet og identitet, er det kanskje på tide å ta med oss denne respekten for individet inn i den offentlige debatten også. Alle individer har rett til et eget sett med meninger og bør slippe å måtte stille med en blå eller rød lagtrøye før de åpner kjeften.
Mina Ghabel Lunde er journalist i Dagens Næringsliv. Denne artikkelen er tidligere publisert på minalunde.wordpress.com(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.