Enhver fransk femteklassing vet at internett ble funnet opp i Paris. Det ble kalt Minitel, en forkortelse for «Médium interactif par numérisation d’information téléphonique». Minitel var et nettverk bestående av nesten ni millioner terminaler, som gjorde det mulig for mennesker og bedrifter å utveksle informasjon i sanntid. Minitel gjorde det godt på 1980- og 1990-tallet, og ga liv til en rekke apper som kom dotcom-boomen i forkjøpet. Deretter gikk det nedover, og systemet ble avviklet da det «virkelige» internettet slo igjennom.
Både Minitel og internett baserte seg på opprettelsen av digitale informasjonsnettverk. Forskjellen lå i hvordan systemene ble innført. Minitel var et ovenfra-og-ned-system, innført av det franske postvesenet og den franske teleoperatøren. Det fungerte godt, men den rigide arkitekturen og strenge eierskapskontrollen begrenset vekst og innovasjon.
Internett utviklet seg derimot fra bunnen og opp, og unngikk dermed teleselskapenes ønske om regulering. Internett ble det kaotiske, men revolusjonerende systemet vi kjenner i dag («en Guds gave,» som paven sa nylig).
Nå ligger nok en teknologisk revolusjon og venter. Digitale nettverk blir nå innlemmet i den fysiske verden, og det har skapt «et altomfattende internett». Dette er en sentral del av såkalte «smarte byer». Nok en gang velger forskjellige land forskjellige måter å innføre disse nyvinningene på.
I USA har den nåværende generasjonen av vellykkede nystartede bedrifter omfavnet ideen om smarte byer. Et av de nyeste eksemplene er Uber, en smarttelefonapp som lar hvem som helst finne en drosje eller være drosjesjåfør. Responsen er delt. Uber har skapt store protester, hovedsakelig i Europa, men det har også blitt verdsatt til utrolige 18 milliarder dollar.
Andre selskaper tar også del i den nye digitale hverdagen, for eksempel selskapet bak Nest, en termostat som lærer hva slags temperatur huset ditt trenger til enhver tid, Airbnb, et nettsted som lar deg leie ut leiligheten din som et hotellrom, og Apples nye «operativsystem for hjemmet». Lignende programmer lover nå å revolusjonere alle aspekter ved livet i byen, fra pendling til energiforbruk til personlig helse, og får støtte fra ivrige kapitalfond.
I Sør-Amerika, Asia og Europa ser myndighetene fordelen av å ha «smarte» byer og jobber med å investere i slike tiltak. Rio de Janeiro har et senter for «Smart Operations», Singapore skal sette i gang et tiltak med navnet «Smart Nation», og Amsterdam investerte nylig 60 millioner euro i et nytt urbant innovasjonssenter. Horizon 2020, EUs program for forskning og innovasjon, har øremerket 15 milliarder euro i 2014–2016. Det er en betydelig satsing på smarte byer, særlig under dagens vanskelige økonomiske forhold.
Hvor kan disse pengene ha størst virkning? Og er store menger offentlige investeringer den riktige fremgangsmåten?
Det er selvsagt viktig at myndighetene støtter akademisk forskning på områder som er mindre attraktive for private fond, for eksempel søppel- og vannsystemer. Offentlig sektor kan også oppfordre til bruk av åpne plattformer og standarder i slike prosjekter, og dermed få flere byer til å benytte seg av smartteknologi.
Men det viktigste er at myndighetene bruker pengene sine på å utvikle et miljø der innovasjon kan utvikle seg fra bunnen og opp, slik som i USA. Beslutningstagerne kan ikke bare støtte tradisjonelle metoder. De må ta et steg videre, ved å produsere og støtte regelverk som lar innovasjonen blomstre. Denne støtten trengs sårt – se bare på de mange rettslige problemene som plager Uber og Airbnb.
Samtidig bør myndighetene holde seg unna fristelsen til å styre innovasjonen fra toppen. De bør ikke bestemme hva den neste smarte løsningen skal være. Og de bør hvert fall ikke bruke byens penger til å støtte de store teknologiselskapene som nå prøver å etablere seg på feltet. Disse bedriftenes ferdiglagde, kontrollerte, og kjedelige produkter bør unngås til enhver pris. Hvis ikke kan vi plutselig befinne oss i en Minitel-by.
Carlo Ratti, forskningsprofessor ved MIT, leder for Senseable City Laboratory. Matthew Claudel, stipendiat ved Senseable City Laboratory. Copyright: Project Syndicate, 2014(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.