Det er bred enighet om at velferdsstaten står overfor finansielle utfordringer om vi vil opprettholde dagens ordninger. Det er behov for reform. Så langt har det likevel ikke blitt gjort omfattende endringer i trygdeordningene. Lege Erik Sheteligs kommentar om oljefinansiert handlingslammelse i et innlegg i torsdagens DN er en vanlig analyse: « … det er blitt typisk norsk å betale seg ut av alle problemer».

Sykelønnsordningen er politisk fredet også i den nye IA-avtalen. De borgerlige ungdomspolitikerne, flankert av Venstre, Høyres Nordby Lunde og Civita vil imidlertid kutte. Bekymringen er at for gode ordninger svekker folks vilje til å jobbe.

Problemforståelsen er altså at en betydelig forklaring på velferdsstatens utfordringer, er at ordningene svekker «arbeidsmoralen».

I debatten om de norske trygdeordningene vises det ofte til Sverige. I fravær av oljerikdom har svenskene gjennomført en rekke kutt og endringer i sine velferdsordninger, med lavere trygdebruk som resultat. Det er dermed å vente at arbeidsmoralen blant svensker er høy og økende, mens det er motsatt hos oss.

En slik forståelse har gjenklang i brede lag av befolkningen. I en undersøkelse i 2010 mente én av tre nordmenn at oljen har bidratt til å svekke arbeidsmoralen. Fire av ti mente at svensker hadde bedre arbeidsmoral enn nordmenn.

Har så arbeidsmoralen falt i Norge?

I en fersk studie publisert i Tidsskrift for velferdsforskning har vi undersøkt «arbeidsmoralen» i Norge og Sverige mellom 1997 og 2015, basert på tre tverrsnitt av intervjudata. «Arbeidsmoral» er et lite presist begrep, men det vi snakker om her, er i hvilken grad folk verdsetter det å arbeide utover at det gir lønnsinntekt – arbeidsmotivasjon.

Hvis mange sier at de ville likt å jobbe selv om de ikke trengte pengene, kan vi anta at et liv på trygd ikke ses på som tilfredsstillende.

Funnene er egnet til å overraske. Arbeidsmotivasjonen har ikke falt i Norge, snarere finner vi en økning. I Sverige, derimot, har arbeidsmotivasjonen falt noe. Økningen i Norge var særlig sterk blant lavt utdannede, kvinner og trygdede.

Det kan innvendes mot holdningsstudier at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom hva folk sier de verdsetter og hva de faktisk gjør. Flere forhold taler likevel for at studien kan gi viktig informasjon.

For det første ser vi at land som har høy sysselsetting også har høy gjennomsnittlig arbeidsmotivasjon.

For det andre ser vi at det er tett samsvar mellom nærhet til arbeidsmarkedet og graden av arbeidsmotivasjon hos individene: Hjemmeværende, arbeidsledige og trygdede har lavere arbeidsmotivasjon enn de som er i arbeid.

For det tredje, og i motsetning til hva mange tror, står ikke norske trygde- og sysselsettingstall i motsetning til utviklingen vi ser i arbeidsmotivasjon:

  • Andelen på trygd er faktisk blitt redusert, ifølge en studie fra Nav (publisert i (Arbeid og Velferd nr. 3 2017).
  • Ser man på unge uføre, skyldes den økte tilstrømmingen overveiende 18-åringer som kommer inn med til dels svært alvorlige sykdom (Arbeid og velferd nr. 2 2018).
  • Sysselsettingen har ligget høyere i Norge enn i Sverige i hele perioden, med unntak av etter oljeprisfallet i 2014. Sysselsettingen i Norge er dessuten nå tilbake på omtrent samme nivå som før 2014.

I Sverige ser vi at sysselsettingen øker, trygdeandelen minker og arbeidsmotivasjonen går noe ned. Selv om det kan se ut til at reformaktiviteten har vært en suksess, med økt yrkesdeltagelse, kan utviklingen bære bud om at den har en kostnadsside på lengre sikt.

Hvis arbeidsnormen undergraves, kan det få betydning for svensk næringsliv og velferdskostnader i fremtiden.

Det er altså lite som tyder på at arbeidsmoralen er i fritt fall i Norge, hverken når vi ser på trygdetall, sysselsetting eller forsøker å måle folks holdninger til arbeid. Mulige forklaringer er et styrket arbeidsmiljø og en velferdsstat som underbygger arbeidets verdi og bidrar til fleksibilitet.

De økte kostnadene til velferdsstaten har sannsynligvis lite med arbeidsmoral å gjøre. Hovedårsakene er en aldrende befolkning og at tjenester alltid vil bli dyrere i en vekstøkonomi. Kostnadene bør derfor finansieres i fellesskap og ved å gi flere muligheter i arbeidslivet, heller enn ved å svekke rettighetene til syke og uføre.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

DNs Osman Kibar: Derfor ber de antatte kidnapperne om utbetaling i kryptovalutaen Monero
02:52 Min
Publisert: