Den dødelige hetebølgen som herjet Europa denne sommeren, med temperaturer over 40 grader, er et illevarslende resultat av klimaendringer. Men det kan bli verre. Hvis ikke utslippene våre går ned raskt og den globale temperaturen blir stabilisert, vil vi oppleve at stadig mer av karbonet lagret i økosystemer havner tilbake i atmosfæren – særlig fra permafrost og myr i nordområdene.
Permafrost og myr inneholder enorme mengder karbon, nok til å øke mengden CO2 i atmosfæren betydelig. Fordi permafrost er frossen året rundt i dypet, og myrer er veldig våte, har planterester over flere årtusen blitt bygget opp. De lave temperaturene og mangelen på oksygen i grunnvannet bremser nedbrytingen av karbon.
Når permafrost tiner opp, eller når myrer tørker inn, kan nedbrytingen av karbon imidlertid gires opp. Planterestene blir omdannet til drivhusgasser av mikroorganismer. Dette kan sette i gang en ond sirkel: Mer drivhusgasser fører til mer oppvarming, som igjen gir mer tining av permafrost og inntørking av myr, som gir enda mer utslipp av drivhusgasser, og så videre.
Kanskje er denne prosessen i gang allerede. To nye studier ved Senter for Biogeokjemi i Antropocen (CBA) ved UiO har sett på nettopp dette. Den første studien viser gjennom to uavhengige analyser av satellittdata og værmodeller en oppvarming som overstiger to grader per tiår i enkelte områder i Arktis, og at trenden har akselerert de siste 40 årene.
Denne ekstreme oppvarmingen er i stor grad knyttet til redusert snø og isdekke. Det er også en selvforsterkende effekt siden høyere temperaturer betyr mindre is og snø, noe som gir mørkere overflater, mer absorbert varme og i tur enda mindre is og snø. Denne utviklingen skjer nettopp hvor brorparten av permafrosten og myrområdene befinner seg. Det store spørsmålet er: hvor mye av karbonet kan forflyttes seg til atmosfæren som CO2, i verste fall også metan (CH4)?
Den andre studien, i samarbeid med et internasjonalt lag av forskere, viser at ikke bare mengden av oppvarming er viktig, men også når den skjer. Når oppvarming skjer tidlig på sommeren, fører dette til tidligere snøsmelting og økt plantevekst, som nettopp gjør at mer CO2 blir tatt opp. Men om en lignende oppvarming skjer mot slutten av sommeren, når myrene er tørrere, er det mer oksygen tilgjengelig for å bryte ned karbon. Planteveksten kan ikke stille opp mot dette, og myrene blir netto utslippskilder for CO2.
Denne viktige innsikten i et potensielt vippepunkt i klimaet vårt har bare vært mulig fordi vi kunne kombinere mange års måledata fra tjue forskjellige myrområder på tre kontinenter, deriblant en på Andøya. Men den målestasjonen ble avviklet i 2015 etter at forskningspengene tok slutt. Hvordan den norske situasjonen har utviklet seg siden da, vet vi ikke.
For å kunne si noe om endringer i naturens karbonbudsjetter, som muligens har en forsterkende effekt på oppvarmingen, trenger vi langvarige målinger over ti eller til og med 20 år. Jo lengre måleserier, desto mer pålitelige data fordi det blir mulig å skille trender fra år-til-år variasjoner. Men fordi forskere som regel får korte kontrakter på prosjektbasis, blir slike lange måleserier sjeldne, og spesialkompetanse forsvinner når finansieringen tørker inn. Det vi trenger er en langsiktig investering i infrastruktur og personale for å forstå de langtrekkende konsekvensene av klimaproblemet, og for å bekjempe det. Akkurat nå er det økonomiske fundamentet bygget på sandgrunn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.