Det var bare én måte Fridtjof Nansen kunne finne ut om Grønlandsisen dekket alt land på øya på, og det var å dra dit og se selv. Utfartstrang og vitenskapelig nysgjerrighet kan være en kraftfull kombinasjon.

I 1888 la han av sted med et trofast følge på fem. Krysset havet og siden et mektig isdekke. Spørsmålet om hvorvidt det fantes en «oase» av fjell og botner et sted dypt inne i isødet, hvor isolert land stakk frem, var av tydelig vitenskapelig interesse.

Siden den gang har landbasert is verden rundt skrumpet inn som et resultat av et stadig varmere klima. Denne vedvarende oppvarmingen gjør at nytt land trer frem av isen og at havet stiger. Begge er av stor samfunnsmessig betydning.

Øyvind Paasche
Øyvind Paasche
Bjørn Kvisvik
Bjørn Kvisvik (Foto: privat)

En innlandsis’ død starter med at de klimatiske betingelsene for dens eksistens ikke lenger kan opprettholdes, og det er typisk nok økt temperatur som forårsaker det. Slike massive nedsmeltinger har skjedd gjentatte ganger på den nordlige halvkule de siste millioner av år. Nøyaktig hvordan dette skjer, og hvordan isens overflate ser ut på det tidspunkt prosessen for alvor begynner, har lenge vært gjenstand for akademisk uenighet.

Nansen fant ingen «fjelloase» sentralt på isen, men til gjengjeld undersøkte han da også en friskmeldt innlandsis, ikke en døende.

For den siste nedsmeltingen av det skandinaviske isdekket har vi nå, sammen med gode kolleger, publisert et arbeid som bekrefter en omstridt idé med en lang historie. Vi har valgt å kalle den Sernander-Dahl hypotesen, med referanse til dem som fremmet den. Den sier ganske enkelt at isen som dekket Sør-Norge på slutten av sist istid ikke lignet en osteklokke som dekte alt landområde, fjelltopper inkludert, men snarere var en ujevn overflate hvor land delvis stakk opp.

Jostein Bakke
Jostein Bakke (Foto: Privat)

Gjennom en nitid kartlegging av ulike landformer og avsetninger i området rundt Snøhetta på Dovrefjell, har vi avdekket et nedsmeltningsmønster. Det lar seg datere ved hjelp av et isotop med en kjent halveringstid (10Be). Denne dateringsteknikken kan fortelle oss når sist en morene ble avsatt eller når en fjelloverflate sist var dekket av is.

Sagt på en annen måte: Vi kan tidfeste det øyeblikket trollet ble omgjort til stein i møte med sollyset.

En innlandsis, selv om den er døende, vil etterlate seg spor. Smeltevann som anrikes på isoverflaten, søker letteste vei, som til tider vil være der is og land møtes. Nærmest vannrette kanaler høyt i landskapet rundt Snøhetta og i Rondane vitner fremdeles om dette.

En annen prosess er dannelsen av ulike typer morene hvorav noen avsettes når isen rykker frem, mens andre dokumenterer isens relativt hurtige tilbaketrekning. Og det er nettopp ved å tidfeste disse morenene at vi nå har avdekket at et åpent fjellandskap omsluttet av innlandsisen eksisterte på Dovrefjell for 12.000 år siden.

Den nye geometrien til det isdekket som lå over Norge, Sverige og Finland viser at den siste nedsmeltingen ikke bare var dynamisk, men også at den totale ismassen var mindre enn tidligere antatt.

Dette kan igjen bringe ny kunnskap til torgs om hvor mye smeltevann denne isen faktisk avga, om samspillet mellom klima og innlandsisen, med relevans for hva som nå skjer med Grønnlandsisen, samt omfanget og hurtigheten på jordskorpens søken etter likevekt etter at isen som tidligere hadde presset den ned, forsvant.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.