Endringene som skjedde i den norske økonomien på 1700-tallet var helt sentrale kimer til utviklingen av den moderne markedsøkonomien som vi lever i dag. Økende etterspørsel og tidlige forbrukersamfunn både i Europa og i Norge var sentrale drivkrefter.

Utenrikshandelen var den viktigste motoren i den norske økonomien gjennom 1700-tallet. Det var utenlandsk etterspørsel som drev. De norske eksportvarene matet den voksende europeiske økonomien: Fisken mettet den voksende bybefolkningen på kontinentet. Tømmer, kobber og jern bygget sentral infrastruktur, som havner og hus, og inngikk som innsatsvarer i annen vareproduksjon. Norske skip fraktet varer i den europeiske handelen.

I perioder ga den dansk-norske nøytralitetspolitikken landets handelsmenn privilegert tilgang til krigførende markeder. Dette ga adgang til store markeder, høye priser og mulighet for stor fortjeneste.

Bykjøpmenn hadde kontroll på utenrikshandelen, og staten tjente på toll og eksportavgifter. Likevel ble en del av inntektene også spredt i den norske befolkningen. Fisk var en fri ressurs langs kysten, og skogen var flere steder eid av lokale bønder. De som hentet ut og bearbeidet ressursene hadde mulighet til å påvirke prisen. Kombinert med fallende kjøpspriser over tid på varer som korn åpnet dette for reell fortjeneste for flere. Dette var særlig tilfellet når kriser i andre marked ga høye internasjonale priser på de norske eksportvarene.

Flersyssleri, de norske husholdenes særegne organisering av produksjon, var nøkkelen for at den norske økonomien kunne møte den utenlandske etterspørselen. Flersyssleriet innebar fleksibel deltagelse i markedet: Husholdningene kunne velge å legge mer arbeidsressurser i markedsrettet produksjon når prisene var høye eller når uår gjorde det nødvendig med ekstra inntekter. I andre år kunne heller selvberging prioriteres.

Flersyssleriet ga husholdet fikk flere ben å stå på. Produksjon for markedet var ikke avgjørende for husholdets overlevelse. I stedet åpnet markedsdeltagelse nye muligheter for inntekter.

For den norske økonomien innebar flersyssleriet en fleksibel arbeidsstyrke som engasjerte seg i markedet når det var behov, og ellers kunne absorberes i jordbruket.

Hva som motiverte hvert enkelt av de mange husholdene som begynte å engasjere seg i markedet gjennom 1700-tallet, er vanskelig å vite sikkert. Det er likevel klart at stadig flere norske hushold tok del i markedet som forbrukere. Det ser man tydelig i endringene i de materielle kårene.

Ved starten av århundret var de fleste norske hus røykfylte, trekkfulle enetasjes stuer med åpen ljore eller peis, som var sparsomt innredet og lite pyntet. Ved slutten av århundret var skorsteiner, støpejernsovner, vinduer, tallerkener og varmere sengetøy å finne også hos middels- og fattigere hushold, ikke bare hos de rikeste.

Andre varer, slik som sukker og tobakk var også blitt mer tilgjengelig, og for mange til og med daglige nytelser. Dette var varer som stort sett måtte kjøpes for penger fra markedet.

Utviklingen er en sterk indikasjon på at drømmen om å forbruke var en viktig motivasjon for at mange valgte å engasjere seg som produsenter. Slik kunne de tjene penger til å forbruke.

Sett mer overordnet var den økonomiske utviklingen i Norge gjennom 1700-tallet positiv. Fra et nesten selvberget samfunn i foregående århundrer ble stadig større deler av den norske befolkningen kjent med markedet både som produsenter og forbrukere. Dette var erfaringer som gjorde både dem og samfunnet bedre rustet til å møte industrialiseringen på 1800-tallet, og på lengre sikt tre inn i den moderne markedsøkonomien som vi lever i nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.