Iskanten i Barentshavet er et «særlig verdifullt og sårbart område». Den gjeldende forvaltningsplanen forholder seg til en iskant og et klima som ikke lenger eksisterer. Vi argumenterer her for at en revidert forvaltningsplan i 2020 ikke bare må sette en ny grense basert på dagens tilstand, men også ta høyde for fremtidig klimautvikling. Hvis ikke, risikerer vi en grensesetting godt innenfor isens rekkevidde i den fremtiden som Parisavtalen forplikter oss til.

Tor Eldevik
Tor Eldevik
Marius Årthun
Marius Årthun
Are Christian Sviggum Olsen
Are Christian Sviggum Olsen

Det er to ting som kjennetegner utviklingen av isdekket i Barentshavet. Det ene er en generell tilbaketrekning som del av global oppvarming. Det andre er store svingninger rundt denne trenden fra et år til det neste, for eksempel knyttet til variasjoner i Golfstrømmens forlengelse mot Arktis eller spesielle vind- og værforhold gjennom en enkelt vinter.

En kan enkelt si at forvaltningens iskant skal settes slik at den er tilstrekkelig utenfor rekkevidden til disse svingningene. Dette gjøres basert på historisk april-tilstand, den måneden isen er på sitt mest omfattende. I nåværende forvaltningsplan er referansen den relativt isrike perioden 1967–1989.

En mindre restriktiv grense sto sentralt i den opphetede debatten i 2015. Regjeringens standpunkt var da at normalen for et isdekke i systematisk tilbakegang må være mer kontinuerlig oppdatert, konkret basert på siste 30-års periode. «Faglig forum for norske havområder» har fulgt dette prinsippet i utarbeidelsen av det faglige grunnlaget for den pågående revisjonen.

Vi har her gjort en forenklet beregning av hvordan en slik forvaltningsmessig iskant utvikler seg over tid. I tråd med gjeldende forvaltningsplan, har vi satt 30 prosent sannsynlighet for at grensen krysses når isdekket svinger rundt en likevekt. Men for dagens klima preget av systematisk istap, kommer iskanten på større avstand og sannsynligheten for å krysse grensen reduseres tilsvarende.

Det faktiske isdekket krysset derfor hyppig vår iskant frem til årtusenskiftet, mens den har vært mer utenfor isens rekkevidde deretter. Vi estimerer per i dag 5 prosent sannsynlighet for at grensen overskrides. Dette er ingen umulighet, og fjorårets isdekke var helt på grensen. «Faglig forum» holder det da også åpent hvorvidt en slik margin er tilstrekkelig. Hva som er å betrakte som tilstrekkelig vil helt sikkert prege den kommende debatten.

Det overstående peker direkte på hvor restriktiv forvaltningsplanens iskant vil være i fremtiden. En sannsynlighet på omtrent 5 prosent vil vedvare i en fremtid der dagens istap består – frem til Barentshavet i praksis er isfritt rundt 2050. Det svarer til et «business-as-usual» scenario der klimagassutslippene fortsetter som i dag (og global oppvarming når cirka 5 ºC i 2100).

Hvis verden derimot beveger seg mer i retning av Parisavtalen og den globale oppvarmingen halveres til cirka 2,5 ºC i 2100, er en lignende halvering forventet for trenden med istap. Sannsynligheten for at grensen krysses øker da til omtrent 20 prosent. Med andre ord noe som igjen vil forekomme relativt ofte, og fire ganger så ofte som i dagens tilstand.

Det synes altså som om regjeringen ved revidert forvaltningsplan står overfor følgende paradoks. Forvaltningen av et særlig verdifullt og sårbart område kan i fremtiden bli basert på en sikkerhetsmargin som blir stadig mer marginal jo mer det lykkes å bremse den uønskede klimautviklingen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

---
---