Katastrofen som utspiller seg for lakseoppdrettere i Nordland og Troms, der laksen dør i merdene som følge av giftige alger, kan om noen få tiår bli en vanligere hendelse enn vi har vært vant til. Dette er på grunn av havforsuring, klimaendringenes mindre kjente tvilling, som går ut på at havet tar opp en stor del av de menneskeskapte karbondioksidutslippene.

Konsekvensen er at havvannet gradvis blir surere, spesielt i nordlige havområder. Dette forverrer levevilkårene for en rekke marine arter, spesielt de som danner skall, mens enkelte arter vil trives og øke i utbredelse.

Blant de mest sårbare artene finner vi dypvannskoraller og planktonarter som vingesnegl; begge vil på sikt bli borte. Samtidig vil maneter og en rekke algearter, som sukkertare, få bedre vilkår. Og de giftige algene kan bli giftigere i fremtidens hav.

Sannsynligheten er stor for at havforsuring i samspill med et varmere klima vil bidra til endringer i økosystemene i havet som igjen vil ha konsekvenser for samfunnet.

De negative virkningene er store nok til at hensynet til havforsuring alt nå bør inn i kystsoneplanleggingen, slik miner forskerkolleger og jeg tilråder i forskningen vår. Vi er også klar på at havforsuring må ses i sammenheng med andre faktorer som påvirker havmiljøet, spesielt et varmere klima.

I kystnære havområder påvirkes forsuring og havmiljø for øvrig i stor grad av lokale faktorer: Vannkraft endrer tilførselen av ferskvann, landbruk og annen næringsvirksomhet fører til avrenning av næringsstoffer, og oppdrett øker tilførselen av næringsstoffer gjennom fiskekloakk og overskuddsfôr.

Taredyrking kan på sin side tas i bruk som et lokalt virkemiddel for å motvirke forsuring, og det finnes muligheter for å verne områder som er spesielt viktige for bestemte arter.

Med andre ord er det er mulig å ta hensyn til kystnær havforsuring gjennom måten vi planlegger og forvalter i kystsonen på. Samtidig er det krevende å sette en helt ny problemstilling med opprinnelse i forskning på dagsordenen i politikk og forvaltning.

I motsetning til plastproblemet, mangler havforsuringsproblemet konkrete eksempler på konsekvenser som kan bidra til å mobilisere til handling.

Forskningen vår viser at det like fullt er mulig å få havforsuring på dagsordenen. I de to regionene vi har tatt for oss, har vi gått veien via involvering av berørte grupper, fra næring til forvaltning, i selve forskningsprosessen. En slik tilnærming bidrar til at kunnskapen vi leverer ses på som legitim og relevant av dem som skal bruke den.

Prosjektdeltagere Vestvågøy kommune i Lofoten tar nå havforsuring med i planleggingen av ny avløpshåndtering. Nettopp slik vil det være naturlig for kommuner å håndtere den kystnære havforsuringen: som en trussel mot vannkvalitet.

Gjennom EUs vannrammedirektiv, som Norge har vært tilsluttet siden 2007, er det bygget opp en helt ny vannforvaltning som pålegger stat og kommunene å ta vare på eller bedre vannkvaliteten. Foreløpig faller ikke havforsuring inn under definisjonen av vannkvalitet, og derfor bygges det heller ikke opp kunnskap om lokal havforsuring.

Kommunen og vannforvaltningen mangler også verktøy for å ta hensyn til denne trusselen når de planlegginger nye tiltak som kan påvirke lokal havforsuring.

Det beste vi kan gjøre for å redusere havforsuringen er selvsagt raskt å redusere utslipp av karbondioksid. Men mens vi venter på at så skal skje, kan vi starte med å gjøre kystnær havforsuring til en del av vannforvaltningen.

Denne forskningen er et resultat av prosjektet «Adapting Coastal Zone Management to Ocean Acidification», finansiert av Forskningsrådet. Prosjektet er tverrfaglig, med deltagelse fra både samfunnsforskere og naturvitere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.