Det norske politiske landskapet er mer fragmentert enn noen gang. I kommunevalget ligger syv parti nå an til å få en oppslutning på mellom tre og åtte prosent, ut fra et gjennomsnitt av de siste nasjonale meningsmålingene (pollofpolls.no).

Kimen til dette fragmenterte politiske landskapet kan spores tilbake til en beslutning fattet for 100 år siden.

Stortinget vedtok i november 1919 å endre valgsystemet slik at man fra 1921 ville stemme på partilister i flermannskretser – proporsjonal representasjon – heller enn kandidater i enmannskretser. Denne valgreformen transformerte norsk politikk på kort og lang sikt.

Bakgrunnen for det historiske vedtaket var som følger: Etter at unionen med Sverige ble oppløst, innførte Norge et valgsystem hvor kandidatene trengte et flertall av stemmene for å bli valgt (etter opptil to valgomganger). Systemet favoriserte Venstre og Høyre på bekostning av Arbeiderpartiet; særlig etter at allmenn stemmerett ble vedtatt i 1913. Arbeiderpartiet fikk ved 1918-valget 31 prosent av stemmene, men bare 14 prosent av setene i Stortinget.

Hvorfor stemte stortingsrepresentanter fra Venstre og Høyre for å bytte ut en valgordning som kom dem selv til gode?

Stein Rokkan, pionér innenfor norsk valgforskning, lanserte i 1970 følgende hypotese: Representanter fra de borgerlige partiene fryktet at de med tiden ville tape under den gjeldende valgordning etter hvert som Arbeiderpartiet vokste seg stadig sterkere.

De stemte derfor for proporsjonal representasjon som et defensivt trekk.

Rokkans ideer har hatt stor gjennomslagskraft og blir ofte nevnt som forklaring på hvorfor mange vesteuropeisk land innførte proporsjonal representasjon på starten av 1900-tallet. I en nylig publisert studie argumenterer mine forskerkolleger og jeg for at Rokkans forklaringsmodell, hvor de politiske partiene betraktes som enhetlige aktører, er moden for revisjon.

I vår analyse av voteringene i Stortinget fra 1919 fant vi betydelig uenighet innad i de borgerlige partiene. Vi dokumenterer to klare mønstre i dataene:

  • Borgerlige representanter som i 1918 var nær ved å tape til den sosialistiske motkandidaten, var mer tilbøyelige til å stemme for proporsjonal representasjon.
  • Partieliten, som ville få økt sin makt under den nye valgordningen, var mer tilbøyelig til å stemme for proporsjonal representasjon enn mindre sentrale stortingspolitikere. Sammen med stemmer fra representanter fra Arbeiderpartiet sikret disse representantene det nødvendige to tredjedels flertall som var nødvendig for å endre Grunnloven (92 mot 34 stemmer).

Den nye valgordningen bidro til å bygge sterke politiske partier.

Vi fant at partidisiplinen, igjen målt med stemmegivning i Stortinget, økte umiddelbart etter at den nye valgordningen ble vedtatt. Antagelig var dette en konsekvens av at partielitene fikk økt sin makt over nominasjonsprosessen, og kostnadene ved å avvike fra «partilinjen» økte.

Langt på vei fikk stortingsrepresentanten Otterlei (V) rett i sin bekymring, uttrykt på Stortingets talerstol i 1919, om at den foreslåtte valgordningen «vil gjera partistyret eller nominasjonsforsamlingi praktisk tala allmektig».

Proporsjonal representasjon gjør det mulig for mindre parti å etablere seg på den politiske arena. Rett etter at proporsjonal representasjon ble innført i Norge, ble Bondepartiet, senere Senterpartiet, formelt etablert. Senere har KrF, SV, Frp og Rødt kommet til.

I forbindelse med det kommende kommunevalget ser Miljøpartiet De Grønne ut til å befeste sin posisjon i det moderne politiske landskapet.

Folkeaksjonen Nei til mer bompenger får også mye oppmerksomhet. Det er tvilsomt om dette ensakspartiet vil overleve på sikt. Norsk politikk domineres av et sett av partier med lange røtter og sterk partidisiplin.

I høy grad kan det altså tilskrives et vedtak fra november 1919.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.