Dagens krevende situasjon i norsk petroleumsnæring savner sidestykke. I gjennomsnitt har petroleumsbransjen en oppgangskonjunktur som varer fem år, avløst av en nedgang på fire år. Oppgangen som kulminerte i 2014, varte mer enn ti år og ga kostnadsvekst og gjeldsoppbygging.

Nedgangen var brå og hard.

Etter kun et par års oppgang, før bransjen har hentet seg inn igjen, treffes næringen av nok en tøff krise som kombinerer oljepriskrig og pandemi.

Oljeselskapene og leverandørnæringen berøres ulikt. Oljeselskapene er satt opp for å tåle denne typen fluktuasjoner. De har relativt lav gjeldsgrad og håndterer problemene knyttet til kontantstrøm med å stanse aktiviteter som er mulige å kansellere eller utsette.

Leverandørbedriftene har generelt høy gjeld og mindre fleksibilitet. Om krisen vedvarer, er det mange som ikke vil greie seg. Det er et stort problem. Ansatte rammes av permittering og ledighet. Det vil også gi fremtidige kapasitetsutfordringer, mange spesialiserte bedrifter inngår i integrerte forsyningskjeder.

Nedlegginger, kompetansetap og flaskehalser vil gjøre det vanskelig å bygge dette opp igjen når pilene igjen peker oppover. Vi kan få kostnadsvekst, nedgang i kvalitet og lavere norsk andel av leveransene.

Det er derfor mye å vinne for staten på å begrense nedgangen.

Petter Osmundsen
Petter Osmundsen (Foto: Jeanette Larsen)

Dette er en midlertidig krise. Oljeetterspørselen tar seg opp igjen når pandemien er nedkjempet. Forventede priser frem i tid er nedjustert, men ligger fortsatt godt over enhetskostnader på norsk sokkel. Det er her viktig å huske på ledetidene i bransjen, fra prosjektutvikling og sanksjonering tar det flere år før produksjonen starter, så det er ikke dagens oljepris som er relevant.

Problemet er at selskapene kapitalrasjonerer nå. Prosjekter vedtas ikke selv om de er lønnsomme. I tillegg stanses eller bremses arbeidet med å utvikle nye prosjekter.

Det betyr at det kan gå lang tid før investeringsaktiviteten tar seg opp igjen, lengre tid enn betydelige deler av leverandørnæringen kan tåle.

Oljebransjen har foreslått en midlertidig skatteendring som kan dempe problemet. Ved å få skattemessige avskrivninger tidligere oppnår man flere mål:

  • Likviditetssituasjonen bedres
  • kapitalrasjoneringen reduseres
  • lønnsomheten i prosjektene bedres
  • balanseprisene reduseres.

Med dagens prisforventninger vil mange oljeselskaper på norsk sokkel falle ut av skatteposisjon. Likviditetsøkningen er derfor betinget av at selskapene får skattebalansen utbetalt selv om de ikke er i skatteposisjon.

Staten vil få sine skatteinntekter fullt ut, men noen år senere.

Staten opptrer her motsyklisk og vil kunne hente en gevinst fra realisering av lønnsomme prosjekter og ved at kapasiteten i leverandørnæringen opprettholdes. Ved å opprettholde kapasiteten unngår man massearbeidsledighet og kostnadsøkning når oljemarkedet henter seg inn igjen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.