En studie gjennomført ved Politihøgskolen finner at bekjentskap mellom norske kunsthandlere og kunder, kombinert med forventninger om konfidensialitet unnskylder granskning av eierhistorikk når kunst og antikviteter skifter eier. Eventuell tvil om selgers hederlighet baseres på stereotypiske forestillinger om kriminelle.

Dokumentasjon som kan bekrefte eierskapshistorien (såkalt proveniens) og at selger er rettmessig, eier finnes sjeldent.

Slik blir også det man tenker på som det legitime kunstmarkedet uoversiktlig og sårbart for kriminell utnyttelse.

Siv Rebekka Runhovde
Siv Rebekka Runhovde

Mangelen på åpenhet skiller kunstmarkedet fra andre markeder ved at kjøpere og selgere handler indirekte og anonymt med hverandre, gjennom en kunsthandel eller en auksjonsforretning. Informasjon om hvem som kjøper og selger er forbeholdt forhandleren.

Proveniens oppgis kun hvis det kan fremme salget.

Konfidensialitet er en forutsetning for bransjen. Det sies å beskytte samleres privatliv og det beskytter bransjen ved å hindre at kjøper og selger kan handle direkte med hverandre. Men det tilrettelegger også for ulovlig handel med kulturgjenstander stjålet fra museer og private hjem eller plyndret fra arkeologiske utgravningssteder.

Sistnevnte har tiltatt under koronapandemien grunnet dårligere vakthold, ifølge UNESCO, og det forventes økt tilbud av plyndrede gjenstander fremover.

«Vi handler oftest med kunder vi er kjent med», forteller norske kunst- og antikvitetshandlere.

«Når handelen gjøres gjennom oss, kan kunden være trygg på at alt er i orden». Men kan de det?

Det finnes ingen forpliktende standard for hvilke undersøkelser som skal gjøres i forkant av et salg for å fastslå at en gjenstand kan selges lovlig, altså «due diligence». Ei heller å dokumentere for kjøper at slike undersøkelser er gjort.

Kunsthandlerne oppgir å følge gjeldende lover etter beste evne. Studien ved Politihøgskolen finner likevel overfladiske metoder i kunsthandlernes innsats for å avdekke om gjenstander er meldt stjålet eller savnet. Et kjapt søk på internett og kanskje i en av de internasjonale databasene for savnede kunstgjenstander regnes som tilstrekkelig. Gir ikke søket noe treff, antas det å være ok.

Er selger en fremmed, stilles kanskje noen kontrollspørsmål innenfor hva som anses som «anstendig». For dette er en bransje basert på tillit. Det er tradisjon å ikke spørre hvem som selger, hvorfor og hvor de fikk gjenstanden fra.

Kanskje det er beleilig å ikke stille så mange spørsmål, for da kan butikken gå sin gang.

Kunsthandlerne viser dessuten en forutinntatt idé om «hvem» som er troende til å begå kunstkriminalitet. Mens de vil takke nei til «rusede eller andre tvilsomme folk» som dropper innom med en Munch i ryggsekken, ser enker og arvinger hvis «gjenstand har vært i familien i alle år» ut til å vekke liten mistanke.

Det tyder på stereotypiske forestillinger om kriminelle og manglende forståelse av risiko i et marked der kunstsvindel blir stadig mer utspekulert. Med tålmodighet og de rette kontaktene synes omsetning av stjålet kunst gjennom velrenommerte kunsthandlere og auksjonshus i Norge å være høyst gjennomførbart. For kunsthandlerne tilstår at de blir lurt.

Ifølge Økokrim stjeles betydelige mengder kunst årlig i Norge. Hvor mye som omsettes gjennom kunstmarkedet vites ikke. Internasjonal forskning avviser ideen om at kunstmarkedet består av en «legitim» og en «illegitim» handel. I stedet forstås kunst- og antikvitetsmarkedet som ett grått marked, der flommen av lovlig og ulovlige gjenstander blandes.

Norske kunsthandlere innrømmer å ha handlet med stjålne gjenstander i god tro. Kanskje aksept for ideen om at illegale objekter i omløp farger det legitime kunstmarkedet grått kan bidra til økt årvåkenhet hos dem som vokter porten til markedet?

Seriøse kunsthandlere i Norge ønsker ikke stjålet eller falsk kunst i omløp. Men det er behov for bedre regulering av markedet, både fra utsiden og innsiden.

Alle gjenstander med hull i eierskapshistorikken bør betraktes som mistenkelige. Uten tydelige retningslinjer for due diligence, offentliggjøring av selger og kjøper og krav om dokumentert proveniens som til sammen får transaksjoner frem i lyset, fremstår det norske kunstmarkedet som en risikofylt gråsone.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.