Kong Harald deler tirsdag ut Abelprisen i matematikk til Karen Uhlenbeck fra USA. Hun er den første kvinne som mottar denne prestisjetunge prisen, og årets tildeling er derfor en spesiell begivenhet.

Karen Uhlenbeck får ikke prisen fordi hun er kvinne, men fordi hun på en imponerende måte har bidratt til den matematiske vitenskap både i bredde og dybde. Hennes arbeider er sentrale i den moderne utvikling av geometri, analyse og matematisk fysikk, hvor hennes innflytelse har vært stor.

Karen Uhlenbeck er amerikansk statsborger, født i 1942, og har arbeidet hele sitt liv ved amerikanske universiteter. Fra 1988 arbeidet hun ved University of Texas i Austin, frem til hun ble pensjonist i 2014. Hun er nå gjest ved The Institute for Advanced Study i Princeton. Hun er også tildelt den prestisjetunge amerikanske National Medal of Science.

Hva er det som Karen Uhlenbeck har bidratt med til den matematiske utvikling?

Hennes arbeider er tekniske og ikke lett tilgjengelige.

I forskjellige sammenhenger er vi mennesker opptatt av å finne optimale størrelser som fortjeneste, temperatur, hastighet, trafikktetthet etc. Til det bruker vi matematikk som går flere hundre år tilbake i tid, til Newton og Leibniz.

Vi søker også optimale løsninger i videre sammenhenger, som for eksempel såpebobler som minimaliserer spenningsenergien. Det som Uhlenbeck har arbeidet med, er problemer hvor de optimale løsninger er høyere dimensjonale flater.

Vi mennesker har en viss intuisjon om dimensjoner: En linje har dimensjon 1, et plan dimensjon 2, og det rommet vi lever i har dimensjon 3. Tar vi med tid, får vi 4. Matematikerne går videre til høyere, sågar uendelig mange dimensjoner. Det som er overraskende – også for matematikere – er at dimensjon 4 er ytterst spesiell. Uhlenbeck har arbeidet med å forstå dette dyptliggende fenomenet.

Hun påpeker også betydningen av at matematikk som vitenskap mottar impulser utenfra, ikke bare fra fysikk, men også fra «computer science» og biologi. Hadde hun vært yngre, er det slike sammenhenger hun ville studere. Hun mener at matematikere og fysikere tenker svært forskjellig, fysikerne har en løsere måte å tenke på.

Uhlenbeck arbeider mye med matematiske ulikheter, og hun sier at hun tenker på størrelsene der som individer, og ettersom hun arbeider med dem, blir de hennes gode venner.

Om seg selv skriver hun at hun er eldst av fire søsken, og å forholde seg til dem var noe av det vanskeligste hun har gjort. Dette kom til å prege hennes karrierevalg: Hun ville ha en jobb hvor hun ikke trengte å arbeide med andre mennesker. Hun var meget smart både som barn og student. Hennes foreldre hadde ikke råd til å sende henne til de prestisjetunge «Ivy League»-universitetene, så hun begynte ved University of Michigan.

Talent for matematikk, abstraksjoner og ideer av alle slag hadde hun, og Uhlenbeck poengterer betydningen av å ha tid til å være alene med seg selv og tenke på matematikk. Forstyrrelser fra verden omkring seg takler hun dårlig, og hun sier at hun alltid har hatt problemer med å takle eksterne stimuli. Etter hvert fant hun ut av – til sin store overraskelse – at det var givende og morsomt å samarbeide med andre matematikere.

Å hevde seg på i et nokså mannsdominert fag har ikke vært lett. Hun opplevde ikke å få jobber fordi hun var kvinne, men samtidig er hun også veldig klar på at hun ikke ville ha en jobb fordi hun var kvinne. Hun vil bli verdsatt på grunn av sine matematiske arbeider, ikke fordi hun tilhører en gruppe.

Uhlenbeck var en banebrytende frontfigur for en generasjon av kvinnelige matematikere som etter hvert fikk jobber ved ledende universiteter. I karrieren følte hun seg alltid som kvinne, aldri som «en av gutta». Hun sier at for å finne en betydningsfull kvinne, så hun på tv. «Som for mange i min generasjon, var Julia Child min rollemodell» (Child var en kjent amerikansk TV-kokk, red.anm.).

Hun innser også at hun etter hvert er blitt en viktig rollemodell, men som hun sier, vil hun gjerne vise at man ikke trenger å være perfekt for å lykkes. Om det sier hun selv:

«Alle vet at hvis folk er smarte, morsomme, vakre eller velkledde, vil de lykkes. Men det er mulig å lykkes med alle dine mangler. Det tok meg lang tid å innse dette. Å være en rollemodell kan være vanskelig, også det å vise folk sine dårlige sider. Jeg kan være en glimrende matematiker og berømt for det, men jeg er også veldig menneskelig.»

Flott sagt av en verdig prisvinner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.