I forskningsprosjektet på Nærpolitireformen er det nå gjort dypere analyser av endring av politiets oppgaver. Fører reformen til hovedmålet om et operativt, synlig og tilgjengelig nærpoliti som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet?
Vår forskning viser at politiet i stor grad opplever å avvise publikum som ber om hjelp. Nesten halvparten (både i 2013 og i dag) avviser publikum flere ganger i uken eller oftere. Dette er tilfeller hvor politiansatte gjerne skulle hjulpet, men manglende ressurser og andre prioriteringer hindrer dem. Betyr det at politiet i samme grad som før reformen kan ivareta publikums henvendelser og at flere patruljer er der for publikum? Vår analyse tyder på at svaret er nei.
Det er mye vanskeligere for publikum å få kontakt med politiet. Lensmannskontorer er lagt ned/slått sammen, og publikum må reise lengre for å for eksempel anmelde. Åpningstidene er sterkt begrenset og politiet er fratatt oppgaver som tidligere ga rom for at publikum kom med spørsmål og tips. Publikum har problemer med å nå frem til politiet på telefon, også på nødnummeret. I desperasjon hender det at publikum vinker til politiet fra veikanten for å få kontakt. Hvis publikum kommer frem til operasjonssentralen som «setter ut» oppdragene til patruljene, nedprioriteres henvendelsen hvis ikke alvorlig kriminalitet er begått. Spesielt hvis patruljen må sendes ut av sentrale strøk. Rundt halvparten av politilederne er enige i at forebygging i mindre grad blir prioritert etter at reformen ble igangsatt.
Sentralisering har ført til at patruljene dekker større områder og flåtestyres, det vil si at operasjonssentralen styrer hvor patruljene skal dra og hva de skal gjøre. Før sto patruljenes publikumskontakt mer sentralt. Politiansatte kjører i større grad fra oppdrag til oppdrag fremfor å drive oppsøkende forebygging. 65 prosent av ansatte på Operasjonssentralen avviser publikum flere ganger om dagen. Fordi politipatruljene er færre, politivaktene er lagt ned/har kort åpningstid, patruljen bruker mer tid på å reise, og politiet sitter i bilene for å være i beredskap, treffer patruljene sjeldnere publikum. Derfor er det til sammenligning syv prosent av patruljene som avviser publikum flere ganger om dagen.
Et mål med reformen er at publikum skal få likere polititjenester uansett hvor man bor i landet. Men nedlegging av lensmannskontor og at operasjonssentralen vegrer seg for å sende patruljene til utkantstrøkene fordi de vil ha stor nok beredskap gir motsatt effekt. Om lag halvparten av ansatte i Oslo og Sørvest er enige i at prioritering av å ha ledige patruljer gjør at de i større grad blir sittende i bilene og vente. I de andre distriktene har to av ti samme erfaring.
De fleste politifolk begynte i politiet fordi de ønsker å hjelpe enkeltpersoner. Reformen har redusert politiets mulighet til det: 71 prosent av ansatte ved operasjonssentralen har en dårlig følelse i magen når de går hjem fra jobb. Blant etterforskerne har 68 prosent en dårlig følelse, mens tallet for patruljene er 65 prosent. Ledere og ikke-ledere har like vondt i magen.
Når politiets oppgaver begrenses til den alvorlige kriminaliteten og beredskap, får vi et politi som ikke er forebyggende til stede før noe skjer, men kommer etter at noe har skjedd. Men politiet får mest forespørsler om bistand ved mindre alvorlige hendelser som blant annet handler om å løse opp i kimer til konflikter. Hvis vi ser de statlige virksomhetene som selvstendige enheter med egne resultatansvar er dette kanskje et problem. Men ikke hvis vi ser politiet som en del av velferdssamfunnet tjenerskap. Hvilken rolle er det ønskelig at politiet skal ha i fremtiden og er vi på vei dit?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.