Det er en gryende erkjennelse at vi står ikke bare overfor, men midt i, to kriser (dette ellers så inflaterte begrepet er trolig på sin plass her), klimakrisen og naturkrisen. Og klimapanelets siste rapporter levner liten tvil om at de to krisene er tett sammenvevd.
Det et godt signal når regjeringens Hurdalsplattform i klartekst skriver at «Klima og natur skal være rammen rundt all politikk». Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette omsettes i praksis, men det står altså skal og ikke bør, noe som må leses som en klar forpliktelse. Dette må innebære at natur ikke lenger kan være salderingsposten når andre samfunnsinteresser melder seg på.
Vi har allerede gitt navn til en ny tidsepoke, Antropocen, menneskets tidsalder. CO2 i atmosfæren passerer i skrivende stund 420 ppm (parts per million) og vi har endret planetens landoverflate i et ufattelig omfang og tempo.
Vi tar for oss økosystemers formidable kapasitet til å ta opp og binde karbon, dempe temperaturekstremer og bufre mot flom i en nylig publisert vitenskapelig artikkel. Vi starter globalt før vi zoomer inn på norske forhold, og setter dette i sammenheng med planer for videre arealbruk: De gjenspeiler manglende realpolitisk forståelse av de formidable gratistjenestene naturen bidrar med og som vi er fullstendig avhengige av.
I arealplanlegging ses natur som et konkurrerende hensyn til samfunnets behov. Forvaltningens fokus er på å beskytte arter mot utryddelse og ta vare på et representativt utvalg av naturtyper. Det tas ikke hensyn til den fulle bredden av naturens bidrag i form av økosystemgoder som inkluder hele spekteret av samfunnsgoder fra klimaregulering via høsting av mat og materialer til de positive effekter har på fysisk og psykisk folkehelse.
Det er viktig å fastholde grunnprinsippet at natur har egenverdi. Allikevel er det mulig, og stundom nødvendig som et avgjørende argument, å beregne verdien av natur – eller kostnaden ved tapt og ødelagt natur. Det kan her vises til NOU 2013:10 som Stein Lier-Hansen i sin tid ledet: «Naturens goder – om verdien av økosystemtjenester».
På klimasiden er kostnadene ved global oppvarming på vei til å bli inkorporert i samfunnsøkonomien gjennom CO2-kvoter og incentivordninger. Det er en vesentlig mye lengre vei å gå når det gjelder naturtapet. Norske myndigheter planlegger for en betydelig økning i veitransport og dermed veibygging, videre hyttebygging samt vindkraft – kanskje også vannkraft – for å nevne noen sentrale planområder som vil beslaglegge store naturområder også fremover.
Til tross for at alle i Norge er «for» natur, så er det fortsatt langt igjen før naturens reelle verdi tas høyde for i beslutningsprosesser.
En årsak er den rådende neddiskontering av fremtiden, inkludert natur, slik at det fremstår som mer samfunnsøkonomisk rasjonelt å hente ut verdiene av (nedbygget) natur her og nå, enn å beholde den som leverandør av gratisgoder til glede og nytte for kommende generasjoner.
Vi må erkjenner de evigvarende verdiene naturen og et levelig klima representerer og ta et oppgjør med kortsiktighetens tyranni. Men det er positive signaler, ikke minst gjennom arbeidet i EU med den grønne taksonomien, og flere ferske rapporter kvantifiserer verdien av økosystemtjenester fra ulike, truede naturtyper.
En god start her hjemme ville være at regjeringen tar sin egen erklæring på alvor i den praktiske politikken, både lokalt og nasjonalt.
I arealplanlegging ses natur som et konkurrerende hensyn til samfunnets behov
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.