I den politiske debatten har diskusjonen om iskanten blusset opp igjen. I all hovedsak dreier det seg om hvor iskanten kan tegnes inn på kartet i Barentshavet, og om den skal flyttes nordover i takt med de pågående klimaendringene. Men hva er egentlig «iskanten»?

Det er ikke en naturlig grense eller linje, men et politisk definert begrep som ligger midt oppi et levende, dynamisk og altfor dårlig kjent økosystem. Dette gjelder ikke minst i polarnatten, der mørket skjuler mye ukjent liv. Mine kolleger og jeg var på et mørketidstokt ved Svalbard i vinter. La meg fortelle litt derfra.

I fjordene rundt Svalbard finner vi mye sjøfugl også i den mørkeste perioden mellom november og januar. Ikke i samme antall som i den lyse delen av året, men det er uten tvil en god del som overvintrer der, og de finner rikelig med mat. Vi har blant annet undersøkt en polarlomvi med mer enn 200 relativt nyfangede krill i magen.

Om denne polarlomvien hadde brukt sollys, månelys eller morild som lyskilde, vet vi fortsatt svært lite om.

En av prosessene vi for bare få år siden ikke trodde var aktiv i iskantsonen i mørketiden, er døgnvandring av fisk og dyreplankton. I alle verdens hav og ferskvann gjennomfører fisk og dyreplankton migrasjoner som går over mange hundre meter i vannsøylen. Opp og ned, hver dag, hele året. I all hovedsak dreier denne vandringen seg om å balansere behovet for å finne mat og for selv ikke å bli spist.

Krill vil for eksempel svømme opp i ly av mørket om natten og spise på plankton i nærheten av overflaten, mens de svømmer ned i det mørke dypet for å gjemme seg for andre rovdyr om dagen.

Til sammen utgjør døgnvandring av fisk og dyreplankton den største synkroniserte bevegelsen av biomasse på jorden. Men mens de fleste andre steder på jorden er en markert forskjell på dag og natt gjennom hele året, gir den lange polarnatten i Arktis andre utfordringer og vandringsmønstre. Selv om polarnatten kan fremstå som et sammenhengende mørke, foregår slike døgnvandringer også i polarnatten. Disse er utrolig nok også styrt av lys, men de naturlige lyskildene – sol, måne og nordlys – vil variere i styrke og rytme.

I den mørkeste tiden av polarnatten er det månen som lyser sterkest, noe som gjør at stort sett hele samfunnet av plankton og fisk skifter til en månestyrt døgnrytme og migrasjonsmønster. I de litt lysere månedene av polarnatten vil migrasjonen være styrt av både sol og måne: Sola gir organismene døgnrytme, mens månen regulerer hvor dypt ned de svømmer.

Lys er altså viktig, og spesielt for de organismene som er aktive i polarnatten. De oppviser tilpasninger som gjør dem i stand til å se selv de minste endringene i lysforhold. Dyreplankton kan respondere på månelys ned til 50 meters dyp, den svake gløden av sollys på himmelen i sør styrer døgnmigrasjoner av både fisk og dyreplankton gjennom hele polarnatten, og sjøfugl er i stand til å finne sine byttedyr i polarnatten.

De er med andre ord i stand til å kunne se lys på nivåer langt under det vi mennesker kan. Men dette gjør også at de samme dyrene er ekstremt sårbare for lysforurensning.

Som et slags biprodukt av deres utrolige evne til å kunne registrere lys, er de ekstra utsatt for å la seg styre av kunstig lys fra for eksempel fartøy, oljeplattformer eller annen form for menneskelig aktivitet.

Globalt er lysforurensning den raskest voksende forurensningskilden med cirka seks prosent årlig. Nesten 25 prosent av alt landareal på jorden er i dag konstant påvirket av kunstig lys reflektert fra himmelen. Arktis er fortsatt jomfruelig mørk i så måte, men også her vil vi trolig se endringer etter hvert som klimaendringene åpner opp for mer aktivitet. Og med et dyreliv som er spesielt tilpasset å kunne utnytte selv ørsmå endringer i det naturlige lyset, er det all grunn til å tro at dette dyrelivet vil være ekstra sårbart for lysforurensning.

Jørgen Berge
Jørgen Berge

Krillen vil for eksempel etter all sannsynlighet trekke lenger ned i mørket når den blir utsatt for lysforurensning. Det vil igjen gjøre det mye vanskeligere for de sjøfuglene som i dag overvintrer i polarnatten å finne maten de er avhengig av.

«Iskanten» er mer enn et abstrakt begrep som markerer hvor vi skal tillate oljeboring – «iskanten» er et levende, dynamisk og sårbart område der vi skal vise stor aktsomhet. Og spesielt i den mørke årstiden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.