Norge har verdens nest høyeste strømforbruk per innbygger. Hus skal holdes varme. Aluminium skal smeltes. Cellulose skal kokes. Vi bruker strøm til alt dette fordi vi har naturgitte ressurser i form av høydereservoarer og mye regn. Det har gitt oss billig strøm i flere generasjoner.
Bortfall av russisk gass til Europa har gjort energien vår enda mer verdifull. Der kraftkrevende industrien er skjermet bak lange kontrakter – og en uvilje mot å stenge produksjon og selge kraften i spot – er det vi som husholdninger som får prisøkningen og må kutte forbruk.
Så hvor mye er det å gå på?
For få finne ut av dette gjennomførte vi et stort felteksperiment fra desember 2019 til april 2020 i samarbeid med Ringerikskraft Nett i Hole og Ringerike kommuner.
- På ni dager med høyt forbruk ble nettleien økt til ti kroner per kilowattime (kWh) fra klokken 16 til 22 («peak»).
- Resten av tiden ble den redusert til fem øre pr kWh, slik at kundene kom likt ut økonomisk.
- Før hver høyprisdag ble alle husstandene varslet med en sms. Og de fikk tilsendt tips og triks for enkle måter å redusere forbruket på.
Får å sikre at ikke bare de ivrigste strømsparerne fikk «peak»-pris, trakk vi tilfeldig ut 4000 kunder. I gjennomsnitt reduserte disse kundene forbruket med 12,5 prosent i det aktuelle tidsrommet. Dette estimatet inkluderer både de som hadde effektprising og de som ble plukket ut til å få det, men som ikke ønsket det. For dem som faktisk hadde effektpris, var reduksjonen på hele 14,6 prosent.
Husholdninger som hadde takket ja til sanntidsvisning av forbruket på telefonen, reduserte enda mer – 18 prosent – i tidsrommet med høyere pris, og særlig de som i tillegg eide elbil – hele 20,5 prosent.
Denne reduksjonen var nok til å flate ute effekttoppen som ellers inntreffer på ettermiddagen. Forbruksreduksjonen tilsvarer en senkning i innetemperaturen på omkring tre grader, ifølge Enova.
Noe overraskende fant vi at kun de med elbil flyttet forbruket sitt til natten eller den neste dagen. De uten elbil reduserte derimot strømforbruket også resten av tiden, en total reduksjon på 2,1 prosent i løpet av de fem månedene eksperimentet varte.
For klassiske økonomer er det et mysterium hvordan lavere pris, som man hadde utenfor «peak»-timene, kan gjøre at man bruker mindre strøm, men årsaken ligger i at vi endrer konsumadferden vår i høylasttimene, og at disse vanene blir med oss i resten av perioden. Prisreduksjonen på 20 øre i disse timene, som teoretisk sett skulle økt forbruket, er for liten til å påvirke oss i nevneverdig grad.
Hva kan dette fortelle oss om subsidiene?
For det første trengs en viss størrelse på de økonomiske incentivene for at kundene skal agere. Det er derfor grunn til å tro at pristoppene er viktig for å motivere til strømsparing. Arbeidet den enkelte legger ned i å redusere strømforbruket i de dyreste timene, gir en reduksjon i forbruk også resten av tiden.
En makspris på for eksempel 70 øre, til tross for at den er betydelig høyere enn tidligere normal pris, hadde nok hatt liten effekt på forbruk, fordi den ikke dytter oss over terskelen for å ta viktige grep. Vår innebygde latskap gjør også at svært få av oss vil utnytte timene med negativ pris til å fyre for kråka, slik noen økonomer har vært bekymret for.
Til tross for den gjennomgående kritikken subsidiene har fått i denne avis, er de negative konsekvensene altså overdrevet. NVE sine tall bekrefter dette. Norske husholdninger har vært flinke til å spare strøm.
En nyttig lærdom for staten kan dog bli en mer helhetlig tilnærming til hvordan de store kraftressursene våre disponeres. Det norske folk representerer et stort kraftbehov i spotmarkedet, med en implisitt statlig prisgaranti. Men fordi staten (ved Statkraft) allerede hadde solgt kraften i markedet, lå de netto svært undervektet i kraft da markedet tok av.
Dette ble en dyr lærepenge.
For å redusere risikoen burde staten i stedet betrakte Statkrafts kraftportefølje og husholdningens kraftbehov som to ben i samme portefølje, der netto krafteksponering er nøytral.
Selv om hydrologiske forhold gjør at Statkrafts produksjon varierer mye fra år til år, viser studien vår at husholdningenes fleksibilitet kan utligne mye av denne variasjonen. Hvis husholdningene går over til fastpriskontrakter, slik regjeringen nå ser ut til å legge opp til, vil denne fleksibiliteten forsvinne.
En bedre løsning er å formalisere dagens forsikringsordning, og at Statkraft tjener som husholdningenes garantist. For å overholde et slikt garantiansvaret bør Statkraft sikre seg retten til å kjøpe tilbake strømmen fra industrien i akutte kriser som denne.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.