Hva tenker studenter om juks? Er de mer eller mindre likegyldige? Er de fordømmende, eller kan juks til en viss grad aksepteres?
Hensikten med studien min var å gå inn i noe det har vært forsket lite på, nemlig hvordan studentene snakker sammen om juks. Storparten av jukseforskningen har vært gjennomført som spørreundersøkelser. Her ble det valgt et kvalitativt forskningsdesign med bruk av såkalte «peer interviewers», altså at studentene ble intervjuet av studenter.
Bruk av «peer interviewers» er hensiktsmessig når temaet er følsomt, kontroversielt, eller generelt vanskelig å snakke om.
Hva var så de viktigste funnene?
«Juks er juks», tror vi. Slik oppfatter ikke alle studenter dette. Er det juks å hjelpe en medstudent til å få bedre karakter? Nei, mener noen, det er heller å regne som en god gjerning. Juks blir det først dersom å bryte regler gagner en selv.
Videre kan juks graderes. Noen former for juks er alvorlige, som det å skrive av noe som er skrevet av en medstudent, mens andre, som å legge inn formler på kalkulatoren, kan godtas.
«Å legge inn formler gjør jeg først og fremst for å redusere stress, det er ikke sikkert at jeg vil bruke det».
Omstendigheter spiller også inn. «Juks er ikke så farlig når det handler om et to-studiepoengskurs, ikke en bachelor- eller masteroppgave».
Samarbeid om hjemmeoppgaver anses heller ikke som alvorlig juks, mens plagiering betraktes som alvorlig. Men det er uklart hva begrepet plagiering innebærer.
Mange betrakter ikke plagiering som juks, bare brudd på akademiske regler. Plagieringssaker gjengitt i mediene viser at selv om det understrekes at studentene får opplæring i kildebruk og henvisningsprosedyrer, er det åpenbart rom for forbedringer. Dermed blir heller ikke spørsmålet om håndhevelse av brudd uproblematisk.
Hva som motiverer studenter til å jukse, varierer. Hvis eksamen ses på som en konkurranse, kan juks hindre deg fra å tape. «Hvis du ikke jukser, taper du!». Samtidig blir denne konkurransen urettferdig hvis de som jukser «vinner».
Hvis oppfatningen er at «alle andre jukser», kan det utvikle seg en «juksekultur» til skade for skolens omdømme. For hvem vil ansette studenter fra en skole der alle jukser?
Samtidig er det skummelt hvis det oppleves at «juks lønner seg», at juks ikke bare gir deg bedre karakterer, men også bedre jobber etter studiene. Spesielt skummelt blir dette når forskningen viser at studenter som jukser kan ta med seg jukseadferden inn i arbeidslivet.
Flere var bekymret over at juksemakere ikke hadde lært det de skulle ha lært og fikk jobber de ikke var kvalifisert for.
Forskningen viser at studenter kan være enten indre- eller ytremotiverte. Mens indremotiverte primært ser på læring som et mål i seg selv, betrakter de ytremotiverte kunnskap som middel – målet kan være å få seg en god jobb. En såkalt metaanalyse dokumenterer at ytre motivasjon er positivt korrelert med juksing, og at juks er mer vanlig på «Business Schools» – handelshøyskoler – enn innenfor Humaniora (Krau m.fl., 2020).
At studenter ved handelshøyskoler ofte er ytremotiverte fastslås også i en svensk studie (Bengtson og Teleman, 2020).
Enkelte studenter var også skeptiske til den gjengse moral blant medstudentene. Skolen og foreleserne kan ikke uten videre ta for gitt at studenter deler deres intuitive moralske syn.
Hva kan gjøres for å redusere juks?
Juks viser seg å være et resultat av både individuelle faktorer, altså motivasjon og moral, men også av kontekstuelle faktorer – kultur. Det mest effektive grepet vil være en kombinasjon av tiltak rettet mot begge.
Forelesere kan bidra ved å fokusere mer på kunnskapstilegnelse og mindre på eksamen, men det kanskje viktigste bidraget kan skolene selv gi. Fordi studenter synes å overestimere omfanget av jukseadferd – «alle jukser» – blir ett viktig budskap at de aller fleste studenter ikke jukser og at ingen tjener på at det jukses.
Den primære oppgaven bør ikke være å knipe juksere, men å bidra til et miljø der juks betraktes som uakseptabelt. Budskapet til studentene bør være at det å jukse innebærer et alvorlig tillitsbrudd ikke bare overfor skolen, men like mye overfor medstudenter som ikke jukser.
Løsningen på jukseproblemene handler derfor ikke om å avsløre flest mulig juksere, men å hindre at det utvikler seg en juksekultur. Dette bør være en prioritert oppgave for skolenes øverste ledelse.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.