Nylig ble det kjent at en vaksine mot det nye koronaviruset kan være klar for testing på dyr innen en måned, og på mennesker innen tre måneder. Slikt tar vanligvis flere år. Men ny teknologi gjør jobben rekordraskt.

Den nye vaksineteknologien bruker en av livets egne «byggeklosser» – mRNA. Dette er en «arbeidskopi» av genene (dna) kroppen må lese for å drive livsprosessene i cellene våre.

Forskningen på mRNA er i en rivende utvikling, men drives i stor grad av et lite antall kommersielle selskap. I folkehelseperspektiv er dette problematisk.

Vaksiner og medisiner basert på mRNA ser nemlig ut til å bli ekstremt dyre, i likhet med allerede tilgjengelige medisiner som utnytter andre typer RNA (molekylfamilie som i sin oppbygging ligner dna). Om alle, og spesielt de fattigste, skal få del i helserevolusjonen som mRNA-teknologi åpner for, må forskningen foregå i full bredde og ikke begrenses til private aktører.

Derfor bør myndigheter hjemme og ute satse på denne teknologien.

La det være sagt; vaksiner slik de finnes i dag, er et solid fundament for global helse.

Utvikling av tradisjonelle virusvaksiner starter ofte med at et sykdomsfremkallende virus – eller deler av det – isoleres og etterpå gjøres mer eller mindre inaktivt. Så injiseres det i kroppen, for å skape en ønsket immunrespons.

Strategien har virket, helt siden slutten av 1700-tallet da den første koppevaksinen ble til.

Siden har mye skjedd. Vaksiner reddet 122 millioner barneliv mellom 1990 og 2017, ifølge Bill & Melinda Gates private stiftelse til støtte for vaksineutvikling.

Likevel er forbedringsmulighetene store.

Vaksineutvikling, slik det gjøres i dag, er komplisert. Mye er usikkert og må testes underveis. Dette er tidkrevende.

I tillegg må viruset i vaksinen gjøres «akkurat passe sykdomsfremkallende». Blir påvirkningen for liten, uteblir beskyttelsen. Skulle den bli for stor, blir mottageren syk.

Flere av dagens vaksiner inneholder dessuten spor av forbindelsen formalin, som kan gi allergiske reaksjoner. Også dette elimineres med mRNA-vaksiner.

Så hva er hemmeligheten bak dette?

mRNA er en «instruksjonsbok» cellene bruker til å lage proteiner, som i sin tur står for blant annet omsetning av næring i kroppen, nedbryting av skadelige stoffer og fornying av kroppen. De fleste vanlige medisiner fungerer ved å endre på funksjonen til slike proteiner. Men ofte er endringen upresis. Det skaper alt fra ubetydelige til livstruende bivirkninger.

mRNA består av fire komponenter som forkortes A, U, C og G. Rekkefølgen leses av cellene som bokstaver i en oppskrift. Om mRNA-«teksten» ikke leses, har den ingen effekt og dermed ingen bivirkninger. Men hvis den blir lest, lager kroppen akkurat det proteinet den trenger – og bare det, til rett tid og på rett sted.

For vaksiner åpner dette fantastiske muligheter.

Så snart gen-sammensetningen til et nytt virus er kartlagt, kan vi kode de viktige delene av viruset inn i et syntetisk mRNA – som vi så tilfører kroppen i en vaksine.

Kroppen bruker bruksanvisningen til å lage et nytt protein. Immunforsvaret reagerer, men utvikler sin beskyttende respons uten fare for infeksjon. Dermed er kroppen klar for å bekjempe viruset når det kommer.

Utfordringen har vært todelt: Dels at mRNA er krevende å produsere og håndtere. Dels at det har vært vanskelig å levere «arbeidskopiene» intakte der de skal virke, inne i cellene. Men ved å pakke inn mRNA i bitte små kuler av fettstoffer, har fagfolk overvunnet problemene.

Dermed ligger veien åpen for å behandle en hel rekke sykdommer.

Listen over mulige bruksområder spenner fra medisinering mot kreft, arvelige genfeil og nevrologiske sykdommer – til vaksiner mot infeksjoner.

Ved Sintef forsker vi nå på bruk av mRNA, levert i nanopartikler, til behandling av såkalt trippel-negativ brystkreft, en av de mest dødelige kreftformene. Dette gjør vi i regi av prosjektet EXPERT som finansieres fra EU med 150 millioner kroner.

Slike nanopartikkel-baserte løsninger har den egenskapen at mRNA-delen enkelt kan byttes ut uten at medisinen fordeler seg annerledes i kroppen. Når ny viten om en sykdom dukker opp, kan veien til en velfungerende medisin dermed bli kort.

Baksiden av medaljen er det høye prisnivået RNA-medisiner har hatt. Her ligger utfordringen. Ved å styrke offentlig finansiert forskning på feltet, kan myndigheter verden over forhindre at produksjon av mRNA-legemidler forbeholdes prisdrivende monopoler.

Bare slik kan mRNA-teknologien bli til gagn for alle, i tråd med FNs bærekraftsmål.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.