NHO vil kutte foreldrepermisjonen med syv uker. Begrunnelsen er at fedrekvoten kuttes og ordningen vannes ut. I forhold til at fedrekvoten alltid har kommet i tillegg til ordinær foreldrepermisjon høres forslaget fornuftig ut. Det ville vært en snikinnføring av flere permisjonsuker til mor hvis hele fedrekvoten gjøres om til ordinære foreldrepermisjonsuker. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne mener vi må stole på at far tar ut permisjon selv uten kvoten. Men ser vi på andre land som har fødselspermisjonsordninger er det ingen land hvor far tar betydelig permisjon uten en egen kvote for far. Det er liten grunn til å tro at Norge skal være så annerledes. Pengene vi sparer på å kutte i foreldrepermisjonen kan heller brukes på å styrke barnehagedekningen og kvaliteten i barnehager for de minste.

En av velferdsstatens viktigste oppgaver er å tilby sosiale forsikringer. Alle betaler inn til det offentlige i form av skatter og avgifter og det offentlige forvalter pengene og overfører penger tilbake til individer som trenger det (for eksempel sykelønn, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd). I det lange løp vil de fleste individer betale inn mer enn de får igjen fordi de fleste av oss ikke blir langtidssyke. Men alle vil ha tryggheten ved å vite at staten hjelper hvis ulykken skjer. Sosiale forsikringer har en omfordelings­mekanisme som går fra rike til fattige fordi fattige oftere trenger hjelp enn rike.

Når det gjelder familiepolitikk er det ikke like klart hva som er rollen til det offentlige. Hovedargumentene for familie­politikk er likestilling: Det skal være enklere for kvinner å kombinere arbeid og barn. Et annet argument er at det er bra for barn: hvis noen foreldre ikke har råd til å investere i barns utvikling burde det offentlige tilby ordninger så alle barn får like muligheter. Omfordelingsmekanismen er også uklar da det ikke er klart at par med barn har mer penger enn par og single uten barn.

Det har vært skrevet mye i avisene denne uken både for og imot forslaget om å kutte i foreldrepermisjonen og lite av dette er begrunnet i forskning. I en ny artikkel jeg har sammen med Magne Mogstad, Kari Salvanes og Gordon Dahl evaluerer vi effektene langs alle disse dimensjonene av å øke betalt fødselspermisjon fra 18 til 35 uker. Det var seks utvidelser i betalt fødselspermisjon fra 1987–1992. Vi sammenligner familier som fikk barn rett før hver av utvidelsene med dem som fikk barn rett etter. Siden det er tilfeldig om man får barn rett før eller rett etter reformene er alt annet enn lengden på permisjonen likt. Vi studerer en mengde ulike mål på både mødres og fedres arbeidsdeltagelse, familieutfall som skilsmisse og antall barn, og barnas skoleprestasjoner. Over hele linjen finner vi ingen effekter. Det er ingen forskjell i utfall for dem som har mor lengre hjemme enn de som har mor kortere hjemme. Det betyr at etter de første månedene av livet (der mor er den klart viktigste omsorgspersonen gjennom den biologiske ammingen), er det ingenting som tyder på at barn får det dårligere av og heller være med far, besteforeldre eller høykvalitets barnepass. Det er til og med forskning som tyder på at høykvalitetsbarnehage kan være bedre for noen barn. For likestillingen er det ingenting som tyder på at lengre fødselspermisjon har noe å si for kvinners karriere etter at de kommer tilbake fra permisjonen (vi ser ingen forskjeller i lønn for kvinner som har tatt korte og lange permisjoner). Men på kort sikt hemmer det likestilling ved at kvinnen er borte fra jobben i lengre perioder under selve permisjonen.

Vi ser også nærmere på omfordeling og finner at økningene i fødselspermisjonsordningen førte til større forskjeller mellom rike og fattige både fordi de som tjener mest får mest penger, men også fordi par med barn i gjennomsnitt er mye rikere enn par og single uten barn.

Det er flere forskningsresultater fra Norge som tilsier at noe familiepolitikk er viktig. Både introduksjonen av fødselspermisjon og subsidiert barnehage viser at barn kommer bedre ut etter at ordningene ble innført. Men det kan bli for mye, og på et tidspunkt må man vurdere alternativ bruk av penger. For å bedre barns muligheter kunne vi satset på mer høykvalitetsbarnehage også for de minste. For å øke likestilling er det trolig bedre å legge til rette for at kvinner kan jobbe mens de har barn enn å betale dem stadig mer for å la være.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.