Mange arbeidsgivere ønsker at det skal koste litt mer å være sykmeldt enn det gjør i dag. Noen foreslår én eller flere karensdager, mens andre foreslår litt lavere lønn ved sykdom enn ved arbeid.

Når jeg diskuterer dette med arbeidsgivere, opplever jeg at de fleste etter hvert forstår at det særlig vil ramme de som har jobber med lav fleksibilitet og lav lønn. Disse arbeidstagerne har ofte mer usikre jobber fordi de er lette å erstatte, er oftere midlertidig ansatte og har derfor en løsere tilknytning til arbeidslivet.

De aller fleste arbeidsgiverne forstår også at lavere lønn ved sykdom vil medføre en betydelig risiko for at folk går på jobb selv om de er syke. I forskningslitteraturen ser vi en tydelig dreining fra sykefravær over til «sykenærvær». Denne dreiningen har sannsynligvis sammenheng med at flere land har redusert rettighetene til lønn ved sykdom, slik at sykenærvær blir en viktig problemstilling i flere land.

I den norske sykelønnsdebatten ser det omsider ut til å være enighet om at det er de langvarige sykemeldingene som er problemet. Det ser også ut til å være enighet om at mennesker som rammes av alvorlig sykdom, skal ha en god inntektssikring, slik at ikke livet blir for vanskelig for dem som rammes.

Nødvendig sykefravær forekommer når arbeidstagere er for syke til å jobbe. Men hva er da unødvendig sykefravær?

Jeg tror en fornuftig beskrivelse av unødvendig sykefravær er sykefraværstilfeller der den sykmeldte ikke kommer tilbake til jobb selv om vedkommende er frisk nok til å jobbe.

Med en slik forståelse kan vi tenke oss ulike årsaker til at de langvarige tilfellene oppstår. Det kan være at den sykmeldte ikke ønsker å komme tilbake selv om helsen er bra, fordi arbeidet oppleves så negativt at den sykmeldte vurderer det som bedre å være hjemme. I en slik situasjon vil sannsynligvis de som har muligheten til det, skifte jobb.

Det kan også være at arbeidsgiveren ikke har særlig behov for den sykmeldtes arbeidskraft, og synes det er greit at folketrygden betaler lønnen. Arbeidsgiveren kan da forholde seg passiv i oppfølgingen av den sykmeldte, eller signalisere at de ikke har behov for vedkommende på en direkte eller indirekte måte. Også i dette tilfellet vil de som har mulighet til det, skifte jobb.

Jeg tror derfor at mange av de langvarige og unødvendige sykemeldingene oppstår på grunn av lav jobbmobilitet. De som har mulighet til det, skifter jobb heller enn å være langtidssykmeldt, gitt at de har helse til det. Denne antagelsen kan diskuteres, men basert på mange intervjuer med sykmeldte, arbeidsgivere, leger, Nav og andre finner jeg det lite sannsynlig at et stort antall mennesker ønsker å være langtidssykmeldt, eller motta medisinske ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, dersom de har helse til å arbeide i en jobb de kan få.

Jobbmobilitet, eller den enkeltes mulighet til å finne jobb, avgjøres av personlige egenskaper, som kompetanse, erfaring og personlighet, og av det lokale arbeidsmarkedet. Et geografisk område med et heterogent arbeidsmarked med mange ulike typer arbeidsplasser, vil tilsi at det er lettere å finne en jobb som passer. Motsatt vil et homogent arbeidsmarked være preget av arbeidsplasser med behov for samme type kompetanse, og det vil være vanskelig for dem uten denne kompetansen å finne en jobb.

En person med personlige egenskaper som gjør at mange vil gi vedkommende jobb, har høy jobbmobilitet. En person uten personlige egenskaper som arbeidsmarkedet verdsetter, har lav jobbmobilitet.

Ut ifra dette resonnementet bør virkemidlene for å redusere unødvendig, langvarig sykefravær handle om systematisk kompetanseheving og omskolering basert på lokale behov for arbeidskraft for dem med lav jobbmobilitet, og om større bredde i lokale arbeidsmarkeder.

Forebyggende tiltak kan redusere sannsynligheten for at folk ender opp i jobber som de av ulike årsaker ikke passer til. Forsterket rådgivning som hjelper unge med riktige yrkesvalg, større omvalgsmuligheter dersom de har valgt feil, og gode muligheter for videre- og etterutdanning for hele befolkningen gjennom hele arbeidslivet vil dermed kunne redusere unødvendig langtidsfravær.

Et arbeidsliv med plass til alle typer mennesker vil også øke den enkeltes jobbmobilitet og dermed redusere risikoen for langvarig fravær og tap av arbeidsevne.

Disse tiltakene vil sannsynligvis være mye bedre samfunnsøkonomi enn innstramninger i sykelønnsordningen. Høyere kostnader for arbeidsgiverne ved sykefravær vil kunne øke det unødvendige langtidsfraværet fordi jobbmobiliteten reduseres.

Arbeidsgiverne må ventes å bli mer restriktive i sine ansettelser når de må dekke mer av kostnadene ved sykefravær.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.