Energikommisjonens rapport heter «Mer av alt – raskere». Dette er også rapportens konklusjon, men den beror på en rekke premisser uten solid fundament.
Mandatet var i utgangspunktet håpløst.
Mandatet til energikommisjonen krever at rimelig eller rikelig kraft fortsatt skal forbli et norsk konkurransefortrinn.
Men kommisjonen kan ikke sende oss tilbake i tid.
Tidligere var rimelig kraft et konkurransefortrinn fordi kraften måtte brukes hjemme. Så snart den kan eksporteres, er det ikke lenger samfunnsøkonomisk billigere å bruke kraften her enn i vårt naboland. Når de reelle kostnadene er de samme, så består vårt konkurransefortrinn i å eksportere kraften i seg selv, og ikke produktene den er bakt inn i.
Vi kan naturligvis etablere barrierer og subsidier slik at vi skaper et fiktivt konkurransefortrinn, men det er hverken reelt eller fornuftig.
Det er muligens dette mandatet som gjør at energikommisjonen mener både det ene og det andre. Vi kan lese hva flertallet, mindretallet, og enkeltmedlemmer mener om elektrifisering, havvind, landbasert vind, eksisterende kraftverk, nye kraftverk, og mye annet.
På tross av at kommisjonsleder er økonom, foreslås planøkonomiske og byråkratiske instrumenter som krav til energikartlegging, energiutnyttelse og energirevisjon.
Et problem med slike krav er at politikerne og byråkratene som skal sette dem mangler kunnskap om hvorvidt nytten overstiger kostnadene.
Slike pålegg bør dessuten være overflødige. Dersom kommisjonen hadde utfordret sitt mandat og foreslått å fjerne strømstøtte og det oppkonstruerte konkurransefortrinnet, så ville forbrukere og bedrifter selv finne det fornuftig å gjennomføre de tiltak som gir mer enn de koster. Da ville rapporten blitt kortere og konklusjonen enklere: Brukere bør betale det kraften faktisk koster.
Varierende markedspriser betyr ikke at brukere må ta all risiko. Om forbrukerne trenger fastpriser, kan de forsikre seg. De bør kunne tegne fastprisavtaler på bestemte kvantum så lenge de kan selge overflødig kraft til markedspris.
Premisset om strømstøtte forklarer også hvorfor kommisjonen finner det fornuftig å utvide støtteordningene til energieffektivisering «som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom». Om strømsubsidiene ble fjernet, ville effektivisering vært bedriftsøkonomisk lønnsom uten støtte.
Kommisjonen tar det også for gitt at strømforbruket skal øke svært mye. Her viser kommisjonen til NVEs og Statnetts fremskrivinger. Premisset er problematisk fordi forbruket fremover vil begrenses dersom brukere betaler en høyere pris for kraften. Ja – kommisjonen innrømmer at høye priser reduserer forbruk «mer enn tidligere antatt» og de viser selv at forbruket har flatet ut de siste år.
Et siste premiss er at sokkelen skal elektrifiseres. Kommisjonen skriver at dette kan utsettes, men «da vil vi neppe nå det norske målet» om å ta utslippskuttene hjemme. Når mer strøm brukes på sokkelen, vil naboland forbrenne mer fossilt og globale utslipp øker. Nasjonale klimamål gir derfor liten mening når problemet er globalt. Likevel brukes nasjonale utslippsmål som et forsvar for elektrifisering og dermed grønnvasking av oljesektoren.
Kommisjonen tar for gitt strømstøtten, ønsker om konkurransefortrinn, elektrifisering og økt forbruk. Kombinasjonen av disse premissene er naturligvis at det må bygges ut mer kraft.
Et siste hinder er kommuner som vil bevare naturverdier. Kommisjonens løsning? Kommunen må gis en økt andel av verdiskapingen «som gir grunn til å si ja til utbygging.»
Dette rådet er svært problematisk fordi norske kommuner bygger ned natur i raskt tempo. De forvalter naturverdier som vi alle har glede av, og de bygger dermed ut for mye om de ikke blir motivert til å ta hensyn til den eksterne verdien av natur.
Rapporten viser til naturkrisen og det innrømmes at «kraftproduksjon gir naturinngrep, altså miljøkostnader, som ikke eksplisitt er reflektert i kostnadene ved kraftutbygging.»
Kostnadene bør naturligvis bli eksplisitte. Det er en unnlatelse at kommisjonen ikke én gang nevner behovet for at naturavgifter balanser de sterke incentiver til utbygging som følger av (de svakt begrunnede) premissene.
Ikke bare unngår energikommisjonen å påpeke at naturavgifter er nødvendige: den er faktisk eksplisitt i motsatt retning. Den skriver: «For vannkraft og vindkraft på land, som begge normalt er lønnsomme teknologier, kan en benytte nøytrale skatter som ikke svekker incentivene til å investere i fornybar kraftproduksjon.»
Dette bryter med de faglige rådene fra grønn skattekommisjon (som energikommisjonen kun viser til i én faktaboks). Oppfordringen kan også komme i konflikt med naturavtalen som ble krever at 30 prosent av natur skal vernes.
Regjeringen har forpliktet seg til å bevare både klima og natur. En god balanse krever korrekte priser av både natur og kraft, og ikke premisser uten fornuftige fundament.
@BardHarstad(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.