I Norge bor 11 prosent av barna i en familie med vedvarende lav inntekt. Helt fra tidlig barndom scorer disse barna i gjennomsnitt dårligere på sosiale, emosjonelle og faglige ferdigheter. De fullfører i mindre grad videregående skole, tar mindre utdannelse og færre er i arbeid som voksne. Slik kan fattigdom gå i arv.

Ekspertgruppen for barn i fattige familier fikk i oppdrag fra Barne- og familiedepartementet å utrede tiltak som kan gi barn som vokser opp i fattige familier bedre levekår og livskvalitet, og unngå at fattigdom går i arv.

Vi er nå i innspurten og skal overrekke vår rapport til barne- og familieminister Kjersti Toppe 17. oktober. I vårt arbeid har vi avdekket en rekke utfordringer i hvordan dagens velferdsstat ivaretar behovene til barn i fattige familier.

Den norske velferdsstaten kjennetegnes av universelle ordninger som gjelder for oss alle, uavhengig av inntekt. Det gjelder også ordningene rettet mot barnefamilier, som helsestasjoner, barnehage, offentlig skole og barnetrygd. Det er mange fordeler med universelle ordninger. De er ikke stigmatiserende og kan skape fellesskap på tvers av sosial bakgrunn. I tillegg bidrar de ikke til såkalte fattigdomsfeller. Dette er i motsetning til behovsprøvde ordninger, som avkortes med økt inntekt og dermed gjør at det blir mindre lønnsomt å jobbe.

Likevel ser ekspertgruppen at flere av de universelle velferdsordningene ikke godt nok ivaretar behovene til barn i fattige familier.

I noen tilfeller får barn i fattige familier ikke engang mulighet til å delta, selv om ordningene er ment for alle. Et eksempel på dette er barnehage. Barn fra fattige familier er sterkt overrepresentert blant barn som ikke går i barnehage.

Dette er urovekkende, fordi barnehage er et særlig effektivt tiltak for å forhindre at fattigdom går i arv, viser omfattende forskningslitteratur. Å gå i barnehage har store positive effekter på utviklingen til barn fra fattige familier, og disse positive effektene vedvarer etter skolestart og inn i voksenlivet.

Et viktig spørsmål for ekspertgruppen har vært: Hvordan kan vi endre innretningen til de universelle ordningene slik at de i større grad når frem til og møter behovene til barn i fattige familier?

I tillegg til de universelle ordningene har velferdsstaten flere behovsprøvde ordninger som er viktige for fattige familier. Dette gjelder for eksempel sosialhjelp, bostøtte og barnetillegg for uføretrygdede. Også her har ekspertgruppen avdekket flere utfordringer.

En av hovedutfordringene er at ytelsene oppleves kaotiske og uforutsigbare. De kommer på forskjellige tidspunkt gjennom måneden og kan variere i samlet størrelse fra måned til måned.

Det er også komplisert å finne frem til og søke på mange av ytelsene, og det medfører at mange fattige ikke mottar de ytelsene de faktisk har krav på.

En annen utfordring er at små endringer i inntekt, fra for eksempel arbeid, kan føre til betydelige endringer i økonomisk støtte. Det kan gi en stor tilleggsbelastning i sårbare perioder hvor man forsøker å komme seg ut i arbeidslivet.

Det er urovekkende at innretningen på ytelsessystemet på denne måten bidrar til ytterligere stress og belastning for fattige familier som allerede er i en vanskelig situasjon. Forskning viser at foreldres emosjonelle og kognitive kapasitet kan bli påvirket av akutt og kronisk økonomisk stress. Det kan øke sjansen for at foreldre har mindre kapasitet til å gi barnet trygghet, omsorg og støtte.

En viktig oppgave for ekspertgruppen har vært å finne frem til økonomiske støtteordninger som gir fattige familier med barn trygghet og forutsigbarhet, samtidig som de ikke slår negativt ut for foreldre som ønsker å forsøke seg i arbeid.

Ordninger med sterk behovsprøving og rigide avkortingsregler skaper fattigdomsfeller. Samtidig kan universelle ordninger bli for dyrt dersom man virkelig skal løfte barn ut av fattigdom.

De konkrete anbefalingene for politikk kommer i oktober, men dette kan jeg røpe at ekspertgruppen har vært opptatt av:

  • Styrke, forenkle, samt lage de økonomiske rammebetingelsene for fattige familier med barn mer forutsigbare
  • Konkrete grep for å gjøre det universelle tjenesteapparatet enda bedre på å møte behovene til barn i fattige familier
  • Bryte ned barrierer for at barn i fattige familier skal kunne delta i organiserte fritidsaktiviteter

Dette har vi jobbet med i ett år. Vi har satt oss grundig inn i relevant forskning, jobbet tverrfaglig og lyttet til nesten 150 innspill. Slik har vi funnet konkrete løsninger som balanserer arbeidslinjen og samfunnets ønske om at alle barn skal få delta i velferdsutviklingen, samt hindre at fattigdom går i arv.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.