De siste årene har en stor del av norsk klimapolitikk gått ut på at regjeringen identifiserer bedrifter og prosjekter som staten skal støtte, i spesifikke bransjer som havvind og batteriproduksjon.
Men med en gang staten åpner lommeboken sin og begynner å dele ut grønne subsidier, stiller bedriftseiere og lobbyister seg i kø utenfor politikernes kontorer for å få penger.
Hovedmålet for investorer blir gjerne å imponere Jonas Gahr Støre og Jan Christian Vestre ved å fortelle dem hva politikerne ønsker å høre for å maksimere støtte, heller enn å investere i prosjekter som investorene selv tror vil gi høyest avkastning.
Effektiv og god klimapolitikk bør rette seg mot kjernen av problemet, som er at investorer flest ikke tar hensyn til at utslipp av klimagasser skader miljøet. Det er godt kjent at en god løsning på dette problemet er en internasjonal karbonavgift innført i alle land, tilsvarende utslippenes kostnad for samfunnet som investorene ikke tar hensyn til.
Siden regjeringen tydeligvis har en forkjærlighet for å innføre klimatiltak gjennom å støtte bedrifter og deres eiere, så bør man tenke på hvordan slik støtte i så fall kan gjøres på en mer effektiv måte.
En mulighet kan være å gi eiere fritak for formuesskatt for de pengene som investeres i grønne bransjer. Med en slik ordning vil ingen eiere ha motiver til å sette i gang prosjekter som de innerst inne vet bare er luftslott, for de har jo ikke lyst til å sløse vekk alle pengene sine bare for å spare litt i formuesskatt.
Ingen vil da ha motiver til å leie inn lobbyister til å lage fine presentasjoner for å imponere Vestre. Ingen vil ha motiver til å utbetale enorme styrehonorarer og lederlønninger basert på verdier fra forventet statlig støtte.
De prosjektene som investorer derimot vil ønske å sette i gang er de grønne prosjektene som nesten er like lønnsomme som andre prosjekter, og det er jo akkurat disse prosjektene samfunnet ønsker at de skal sette i gang. Investorer er trolig mye flinkere til å vurdere lønnsomhet enn en stat som ønsker å plukke vinnere.
Et relatert poeng er at investorer også er flinkere til å vurdere risiko enn staten. Det snakkes mye om at vi trenger statlige subsidier for å bidra med risikoavlastning. Det er riktig at en enslig gründer sliter med å påta seg hele risikoen fra et stort prosjekt. Men er det én ting kapitalmarkedene klarer godt uten statlig hjelp, er det jo å spre risiko på ulike eiere.
Investorer kan sette en liten andel av pengene sine i for eksempel norsk havvind og resten i noe helt annet, noe som gjør at de i praksis har beskyttet seg mot all spesifikk risiko ved havvind.
Fritak for formuesskatt for grønne prosjekter vil la investorenes risikovurderinger styre pengeflyten.
La oss si at så mye som en fjerdedel av den totale norske formuen flyttes til grønne prosjekter dersom disse verdiene slipper formuesskatt. Dette vil da koste Norge cirka seks milliarder i året i tapt formuesskatt, mens Norge til sammenligning planlegger å støtte havvindprosjektet Sørlige Nordsjø II med minst 23 milliarder.
Forskjellen er at kutt i formuesskatten for grønne prosjekter i dette eksempelet vil gjøre det slik at det investeres hele 600 milliarder private kroner i grønne prosjekter, som til og med vil investeres i prosjekter som eiere selv vurderer som (nesten) lønnsomme.
For venstresiden kan det tilsynelatende fremstå som tap-tap å redusere dagens subsidier til «grønne arbeidsplasser» i bytte mot mindre skatt til eiere, men mye av dagens grønne subsidier ender uansett opp hos rike eiere – også hos eiere som har flyttet til Sveits.
Formuesskattekutt for grønne prosjekter vil på den andre siden ikke hjelpe skatteflyktningene i det hele tatt.
En mulig begrensning ved en slik ordning er at det kan være utfordrende å klassifisere prosjekter som grønne. Men det foregår for tiden et stort arbeid med slik kategorisering, blant annet gjennom EUs taksonomi. Og hvis man er usikker så kan man heller sette en litt for streng definisjon av grønne prosjekter for å gjøre det vanskelig å utnytte systemet.
Effektiv bruk av skattepengene bør styre all politikk, og spesielt er det viktig med effektiv klimapolitikk siden klimakrisen er særdeles viktig å løse.
Om man øker effektiviteten gjennom å senke formuesskatt for grønne investeringer eller gjennom andre metoder, er mindre viktig. Men siden norske eiere tilsynelatende er villig til å gjøre det meste for å slippe formuesskatt, er det mulig å tro at en slik ordning kan ha en spesielt sterk effekt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.