Altfor mange unge sliter med å i det hele tatt komme inn på arbeidsmarkedet. Tallmessig er dette en langt mindre utfordring enn for eksempel uføretrygding blant eldre, de fleste unge kommer jo ut i jobb. Samtidig er konsekvensene av å ikke gjøre det langt mer vidtrekkende, siden vi her risikerer hele yrkesliv utenfor arbeidsmarkedet.
Mitt utgangspunkt for å forstå denne utviklingen har vært at det dreier seg om arbeidslivet, og ikke om helse, til tross for at mange av dem som ikke kommer inn i jobb, før eller siden mottar helserelaterte ytelser.
Når flere sliter med å komme i jobb, og dette er tett knyttet til lav eller manglende utdannelse, skyldes nok det både at det blir færre av de jobbene som krever lite utdannelse (se for eksempel Fedoryshyn 2020, SSB), og at kraftig innvandring har økt konkurransen om nettopp disse jobbene.
I flere sammenhenger finner jeg det lærerikt å studere hvordan samfunnstrekk henger sammen med sosial bakgrunn. Ikke fordi det gir oss en årsak – det gjør det jo ikke – men fordi det kan fortelle oss noe om hvor vi skal lete etter en mulig årsak.
I dette tilfellet er det sånn at sammenhengen mellom økende ungt utenforskap og sosial bakgrunn er veldig tydelig: En stor del av fallet i sysselsetting dreier seg om personer fra lav sosial bakgrunn (for ordens skyld: innvandrere holdes utenfor her).
Veien fra mangel på jobb til trygd kan ta mange former. I utgangspunktet vil jo unge mennesker uten tilknytning til arbeidslivet henvises til sosialhjelp. Siden dette er et fornedrende sted å være, og kanskje også fordi ytelsen er kostbar for kommunene, samt at diagnoser ofte er satt skjønnsmessig, finner disse over tid en vei inn i helserelaterte ytelser i stedet. Det gir dem mer penger, verdighet og forutsigbarhet.
Jeg tror fortsatt denne beskrivelsen har noe sant ved seg, men det er også en del ting som tyder på at det ikke kan være hele historien.
Jeg trodde lenge at psykiske lidelser blant ungdom i stor grad dreide seg om «flinke piker»
Psykiske lidelser blant unge ser ut til å være økende. Jeg skriver «ser ut» fordi det er litt uklart om ungdoms psykiske helse faktisk er dårligere, eller om psykiske lidelser først og fremst registreres oftere.
Jeg har inntrykk av at mange fagfolk har vanskelig for å godta premisset om at den psykiske helsen faktisk er dårligere enn før.
Uavhengig av årsak: Det er altså flere som får diagnoser, medisiner og behandling enn før.
Jeg trodde lenge at psykiske lidelser blant ungdom i stor grad dreide seg om «flinke piker»: Middelklassejenter som strever med å sjonglere karakterpress, litt for mange fritidsaktiviteter og venner. Dataene forteller oss derimot at også psykiske lidelser blant unge henger tett sammen med sosial bakgrunn. Jo lenger ned på rangstigen en er vokst opp, desto hyppigere er forekomsten – og sammenhengen tiltar over tid.
Dette siste, som blant annet er påvist av Lamija Delalic i hennes masteroppgave fra i fjor, fortjener mer undersøkelser.
Dette er da psykiske lidelser som oppstår i god tid før disse ungdommene går ut i arbeidsmarkedet. Forklaringer som endret yrkesstruktur og økt innvandring kan derfor ikke forklare dette – i hvert fall ikke helt uten videre.
Marianne Marthinsen skrev nylig langt og klokt om dette i Aftenposten. Om jeg forstår henne rett, sier hun at arbeidslivet er endret slik at det å prestere på skolen er viktigere enn før. Selv om skoleelevene ikke har erfart dette på kroppen selv, oppfatter de signalene, og de som presterer dårlig, opplever det som mer belastende enn tidligere.
Enkelte forhold som støtter opp om en slik hypotese, finner kollega Knut Røed ved Frischsenteret og jeg i forskningsarbeider som pågår nå: Også i barns skoleprestasjoner i ungdomsskolen finner vi at sammenhengen med sosial bakgrunn er blitt forsterket.
Samtidig er det et godt stykke derfra til å teste en slik hypotesen som Marthinsen presenterer. Det er rett og slett ikke så lett.
Spørsmålet om hvorfor både psykiske lidelser og utenforskap i arbeidsmarkedet øker, og blir mer knyttet til sosial klasse, fremstår som et svært viktig spørsmål å besvare. Ofte synes jeg tverrfaglighet i forskning er noe påtvungent og unaturlig, men her tror jeg kanskje vi har et eksempel på at tverrfaglighet er nødvendig.
Jeg skulle gjerne avsluttet med å si at den nye regjeringen her har en formidabel oppgave som den må sette i gang å løse. Men det er ikke så lett å løse et problem uten å forstå det. Det er gjennomført mange tiltak og satsinger over årene, både i skolen, helsevesenet, Nav og arbeidslivet, uten at disse tilsynelatende «tunge» trendene har latt seg snu.
Med fare for å fremstå ukledelig grisk på vegne av egen sektor: Det er kanskje nettopp mer forskning vi trenger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.