I toppen av en foss, dypt under jordens overflate, står to menn i heldekkende kjeledresser.

Den ene har hatt en søvnløs natt og var usikker på om hans 78 år gamle kropp nok en gang ville klare å kare seg helt inn hit. Han har både gledet og gruet seg til det som nå kommer.

David St. Pierre får hjelp til å rette opp hodelykten før de går inn i grotten.
David St. Pierre får hjelp til å rette opp hodelykten før de går inn i grotten. (Foto: Thomas T. Kleiven)

– Jeg vil ha en sikkerhetsline.

Med en skrøpelig klang overdøver mannens rop bruset fra fossen, og ut fra kjeledressen hentes et tynt tau fra 1960. Så lener han seg bakover og håper tauet holder.

Ulv Holbye har kjent en dragning mot hullene i jordskorpen helt siden barndommen på 50-tallet.
Ulv Holbye har kjent en dragning mot hullene i jordskorpen helt siden barndommen på 50-tallet. (Foto: Thomas T. Kleiven)

Under nordnorske fjell ligger en eldgammel verden upåvirket av istider, uår og andre omkalfatrende elementer. I tusener av år har den mørke tilværelsen langt nede i dypet fått utvikle seg nesten uforstyrret. Milevis av ganger strekker seg over en halv kilometer nedover jordens indre og på sitt mest tålmodige har vannets krefter laget hulrom med opptil 40.000 kvadratmeters gulvflate.

Helårsaktivitet

– Vi har oppdaget de høyeste fjellene, de tørreste ørkenene og de kaldeste polområdene. Nå gjenstår bare grotter og havets dyp. Dette er verdens siste uoppdagede områder, sier David St. Pierre (78) som noen timer tidligere satt på huk i Gråtådalens fjellsider i Beiarn kommune to timers kjøring sørøst fra Bodø.

Med en sikkerhetsline fra 1960 rappellerer 78 år gamle David St. Pierre ned fossen i hulen ved navn Satisfaction, som han og kona oppdaget i 1963.
Med en sikkerhetsline fra 1960 rappellerer 78 år gamle David St. Pierre ned fossen i hulen ved navn Satisfaction, som han og kona oppdaget i 1963. (Foto: Thomas T. Kleiven)

Her finnes en av Nordlands største grottekonsentrasjoner med omtrent 70 grotter. Alt fra den flere kilometer dype Rønnåligrotta til den 250 meter dype Løvstadgrotta. Spesielt er det også at mange av grottene er så lett tilgjengelige bare en kort gåtur fra veien

St. Pierre setter seg på huk og flytter trege føtter og ristende armer forbi blåbærtuer og kantarellfelt.

– Jeg har ikke Parkinson. Det bare ser sånn ut, sier han og angrer på at vandrestaven ble lagt igjen ved en nesten usynlig sprekk noen hundre meter lenger ned i fjellsiden.

– Gå først dere. Jeg liker ikke at folk ser meg når jeg faller.

Da briten i 1963 for første gang søkte nordover, var det ønsket om å dra på ekspedisjon til jordens indre som fristet. I England var det nesten umulig å oppdage urørte grotter og eventyrlystne sportsgrottevandrere rettet derfor blikket mot Norge.

«Grotting», som denne grottesporten eller -utforskningen kalles, er en helårsaktivitet. Temperaturen under jorden er ganske lik året rundt. Noen ganger er gjensnødde innganger et problem om vinteren, men mange foretrekker vinteren fordi de da får isformasjoner ved utgangene i tillegg til grotteopplevelsen.

– Norge er så vilt. Du får ikke dette noen andre steder. Fremdeles kan ingen grotteområder måle seg med Nordland, sier St. Pierre som bor i England, men som i sin jakt etter nye grotter har reist til alle verdens hjørner.

I Norge alene har han besøkt over 500 grotter og hans registreringsarbeid på 60-tallet var med å gi støtet til det norske grottemiljøet.

Den gang eksisterte det kunnskap om færre enn 100 norske grotter. I dag teller listen over 2000 og hvert år oppdages nye hulrom hvor mennesker aldri før har laget spor.

Forskere mot eventyrere

På Universitetet i Bergen sitter Nordens eneste profesjonelle huleforsker, eller speleolog som det egentlig heter. Professor Stein Erik Lauritzen vet godt hvor mektig en grotte oppleves for en ydmyk gjest. Likevel liker han ikke at norske grotter er blitt et yndet mål for friluftslivsentusiaster.

Grotteparken i Gråtådalen i Beiarn, Nordland er lett tilgjengelig. Ulv Holbye opplever en helt egen verden under bakken.
Grotteparken i Gråtådalen i Beiarn, Nordland er lett tilgjengelig. Ulv Holbye opplever en helt egen verden under bakken. (Foto: Thomas T. Kleiven)

– Nå er det totalt anarki, sier Lauritzen som er opptatt av at det kommer et nasjonalt regelverk på plass som kan beskytte grottene.

Han mener grottene er truet og at mange av dem er utslitt til det ugjenkjennelige.

– Rekkefølgen i bruken er helt avgjørende. Noen grotter kan fungere som turnstativ, men nye grotter må vurderes av vitenskapsmenn før allmennheten slipper til. Vi må finne ut av hva dette er før vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med det, sier forskeren.

Bakgrunnen for Lauritzens bekymringer er frykten for at unikt forskningsmateriale med informasjon om fortiden skal ødelegges. Fordi tilværelsen under bakken er helt ulik livet planter og dyr lever i sollyset, kan det i grotter finnes materiale som ikke eksisterer noe annet sted. I en tørr grotte står tiden nærmest stille, et fotspor avsatt i sanden kan stå upåvirket i titusener av år. Selv om geologiske forekomster inne i grotter tar flere tusen år å danne, er de lett å ødelegge.

Ulv Holbye drar seg selv ut gjennom åpningen av hulen. David St. Pierre allerede ute.
Ulv Holbye drar seg selv ut gjennom åpningen av hulen. David St. Pierre allerede ute. (Foto: Thomas T. Kleiven)

– Grotter bør sammenlignes med gravhauger hvor du må trå varsomt for å ikke ødelegge noe. En enkeltperson som tar tilstrekkelig hensyn kan klare å liste seg gjennom en grotte uten å sette spor, men problemet er summen av alle som skal gjennom.

Flere dager under jorden

Ved fossen inne i hulen har St. Pierre rappellert seg trygt forbi vannspruten. Han puster ut og er glad det ikke ble bruk for den tynne sikkerhetslinen. På toppen av fossen står en gammel venn alene igjen. Helt siden barndommen i Tysfjord har Ulv Holbye (66) kjent en dragning mot hullene i jordskorpen. Da han noe tilfeldig møtte St. Pierre i Rana på 60-tallet, var retningen i livet satt. Holbye har et lidenskapelig forhold til sine grotter og drar gjerne på tur flere dager sammenhengende under jorden.

I 50 år har Ulv Holbye (til venstre) og David St. Pierre sammen utforsket grotteganger i Nordland. Selv om St. Pierre fyller 80 år i november neste år, håper de å kunne krype sammen i grotter i mange år til.
I 50 år har Ulv Holbye (til venstre) og David St. Pierre sammen utforsket grotteganger i Nordland. Selv om St. Pierre fyller 80 år i november neste år, håper de å kunne krype sammen i grotter i mange år til. (Foto: Thomas T. Kleiven)

– Jeg går ikke i grotter fordi det er ubehagelig, men lystfølelsen er helt klart ledsaget av et visst fysisk ubehag hvor grottenes skjønnhet møter min nysgjerrighet og utforskertrang, sier Holbye.

I løpet av de siste tiårene har han funnet minst 30 kilometer nye grotteganger og jobbet med en nasjonal oversikt over landets grotter.

– En hule erobrer du ikke som en fjellvegg. Her inne er du en ydmyk gjest som opplever en verden ingen andre kan se. Det er en veldig privilegert opplevelse.

Nå lener Holbye seg utover den underjordiske fossen og forsvinner ned i mørket. Men like før han skal sette føttene på flatt grottegulv gir tauet etter for stor friksjon mot kroppen og han blir hengende som en flue i et edderkoppspinn. Fossen dusjer ham gjennomvåt før balansen gjenvinnes.

– Rennende vann er noe av det artigste med grotter. Det er som å være barn igjen. Du kan hoppe og plaske, sier Holbye som vet om mange grotter han ikke snakker høyt om. De mest sårbare grottene ønsker han ikke aktivitet inn i.

Klubb sikrer trygg bruk

Selv om grotteklubben i Gråtådalen aldri reklamerer for sin aktivitet, har de tatt konsekvensen av økt grotteinteresse og laget en grottepark hvor en nøye utvalgt grotte kan oppleves helt på egen hånd. Også Norsk Grotteforbund er opptatt av å sikre trygg og varsom bruk av grottene.

– Det har skjedd en endring de siste årene. Et stort antall grotter slites og mister sin attraksjon fordi de brukes feil. Vi er bekymret for at vår tradisjonelle bruk av grotter er i ferd med å endre seg mot et større forbruk av grotter, sier Are Mellem, leder av Norsk Grotteforbund.

Ulv Holbye kryper gjennom et av de mange trange partiene i Satisfaction Cave.
Ulv Holbye kryper gjennom et av de mange trange partiene i Satisfaction Cave. (Foto: Thomas T. Kleiven)

Han registrerer at stadig flere kommersielle aktører ønsker å benytte grotter for sin virksomhet og påpeker at en grotte som slites ut ikke kan restaureres tilbake til naturlig stand.

– Det er en tidsskala der inne uten vær og vind. Så snart et menneske går inn i en ny grotte er den evig forandret, sier Mellem.

Mot lyset

Den eventuelle parkinsonsykdommen David St. Pierre viste tegn til ute på stien ser ut til å ha blitt lagt igjen ved grotteinngangen. Mannen som i november neste år skal feire sin 80. bursdag piler av gårde som en mus så snart han får bevege seg i sitt rette element. Tyngdepunktet holdes lavt og den lille kroppen smetter gjennom labyrintens trangeste ganger.

– Er vi på rett plass?

– Ja, det er ingen annen vei, svarer Ulv Holbye og kryper inn mot dagens siste virkelig trange passasje.

Steinveggene presser mot både rygg og mage mens St. Pierre strekker hendene ut mot lyset gjennom en nesten ubetydelig sprekk. Så drar han seg tilbake til jordens overflate.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men jeg håper grottekarrieren min varer mye lenger.(Vilkår)