Kall det gjerne en protest. Det var i alle fall slik det begynte. Han nektet å være en del av glasurgenerasjonen og hektet seg på ekspedisjonsfølget til Christian Eide over Antarktis i 2011. Han ble verdens yngste til å krysse isøde. Det fortsatte. Dog i et mindre format, sommeren 2012 tok han turen fra Oslo til Bergen på bena sammen med kameraten Jostein. Så ventet sherpaen Mingma på ham i India og tok med Oslogutten 8163 høydemeter over havet. Mt. Manaslu heter fjellet, og er verdens femte farligste med dødsrate på 17,8 prosent i 2012.
Høyt – jovisst, men det finnes høyere. Mount Everest, for eksempel. Dit skal han neste fredag. Når han til topps, gjør han det som yngste skandinav. Men da er vi allerede over i futurum og herfra er listen kald og fryktelig bratt. Teodor Glomnes Johansen er ute etter The Explorers Grand Slam: fulldistanse til både Sør- og Nordpolen, samt det høyeste fjell på hvert kontinent, kalt The Seven Summits. En livsstil som vel representerer råskinnfaktorens høyeste potens.
Så la oss ta ham ned litt: Nå sitter han på en stubbe og lager jevning til samisk reinsgryte, uten reinskjøtt, kameratgjengen sparer penger. Mel og vann blandes i en turgryte, det tykner til en slags smørje der oppkuttede grønnsaker og kjøttbiter gradvis finner sin spiselige form. Oh la la! Så godt det ser ut!?
– Det er nettopp det som er poenget med å lage mat her. Det blir godt uansett, sier Johansen, lukter på gryten og rynker litt på nesen.
Dårlig kokk – stikk ut!
«Her» er 40 minutter inn i Østmarka i Oslo, og der jobber de fire kameratene hardt for å holde liv i bål og gryte. Hver torsdag i 2014 har Johansen og Jostein Hult (22) tatt med råvarene ut for å lage middag. De mener de er så dårlige til å lage mat hjemme at de må ut blant gran og furu for at det skal bli bra.
– Egg og bacon ute ved et bål er helt «wow», hjemme er det på langt nær like godt, sier Hult.
– Og jo dårligere kjøttkvalitet, jo lenger inn i skogen drar dere?
– Det er ikke langt fra sannheten. Det handler om å senke standarden litt. Få et annet forhold til mat vi ofte spiser hjemme og er gått lei, sier han.
Og så ønsker de å bruke naturen til annet enn slit. Begge trener mye og har deltatt i tøffe konkurranser som Expedition Amundsen. Og snart peiler Johansen seg inn mot verdens høyeste fjell.
Torsdagsmaten reflekterer noe av behovet for en mer ukomfortabel livsstil. De ønsker å være mer ute, samt beherske kokekunsten med en ukontrollerbar varmekilde.
Gjennom sosiale kanaler inviteres nesten 30 venner hver torsdag, og på det meste har åtte bekjente stilt opp etter jobb eller studier.
– Det er vanskelig å formidle at dette er gøy og at vi får noe igjen for det. Vi selger det inn som en ypperlig mulighet til å få et tøft profilbilde på Facebook, sier Johansen.
Men flere hundre tusen nordmenn er allerede solgt. Friluftslivet står sterkere enn noengang. Ferske tall fra Friluftslivets Fellesorganisasjon (Frifo) viser sterk vekst i antall medlemmer siden 2006.
– Nå er det over 730.000 nordmenn som er medlem i en friluftslivsorganisasjon. Det er rekord. I 2006 var det 523.000, sier generalsekretær Lasse Heimdal.
Villmarkslivets fascinasjon mener han stammer tilbake fra nasjonalromantikken.
– Vi hadde ikke prangende bygninger å være stolte av, men naturen. Det gjenspeiles også i maleriene. Friluftslivet er identitetsbyggende, sier han.
– Men problemet er at mange gjør det for sjelden og ikke får nok helsegevinst.
De færreste drar på ekstremekspedisjoner som Johansen. Men utgangspunktet mener han er det samme for alle. Torsdagsturene gir han den ekstra og viktige gleden over å være ute og beherske et mer primitivt liv. I så måte er det relevante forberedelser før lange turer.
Vil ikke hate
– Men jeg vil ikke hate når jeg er ute. Der tror jeg mange brenner seg. Man forbinder det å være ute med et slit, og det kan være kaldt og guffent. Men det er lite som skal til for å trives godt også ute. I vinter har vi funnet ut at det går an å lage god og variert mat over bålet, eller ved bruk av primus. Hvis man bare tar med brødskive med gulost, er ikke det akkurat motiverende, sier Johansen som heller bærer litt for tungt når han skal ut i verden igjen.
– Det samme gjelder på ekspedisjon. Jeg drasser med meg mer enn nødvendig fordi jeg vil trives også, ikke bare leve på kjedelig tørrfôr, sier han.
Maiskolbene til forrett brenner seg, men glir ned med velbehag. Den samiske gryten tykner svært fort og ligner ikke så veldig på oppskriftsbildet, men det gjør heller ingen ting: den er laget over åpne flammer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.