Charles Harvey står foran slottet han ble gjort arveløs til, tjeneren Bright strekker armen etter koffertene. Som tredje generasjons herskap og tjener er de to vevd sammen i et forunderlig skjebnefelleskap. Himmelen er svart som buken til en hyene. Stewart går først inn i salongen, tråkker over det persiske teppet med kulehullet, et nesten umerkelig minne om drapet på hans foreldre.

– Hvordan var turen?, spør Harvey.

Men han vet svaret, at landeveien til Shiwa Ngandu er hinsides. Verten viser vei til soverommet med himmelsengen og en av husets 28 peiser. En gang sa Charles Harvey at han heller ville la huset brenne enn å la fremmede sove i familiens senger og spise ved hans bord. I dag gjør han det for å overleve. Shiwa Ngandu er Zambias største privateide landområde, en farm, et samfunn, en besynderlig overlevning fra kolonitiden. Og et slags et hotell.
 
De kongelige krokodiller. Det er snart 100 år siden Charles Harveys morfar, sir Stewart Gore-Browne, kom til Shiwa Ngandu første gang. Aristokraten var sendt ut for å måle opp grensen mellom engelske Nord-Rhodesia og Belgisk Kongo. Det var en jobb kommandanten var måtelig begeistret for da han hadde vaklet seg gjennom bushen i en døsig whiskeytåke sammen med følget sitt, og nestkommanderende allerede var spist av en løve. Men da Gore-Browne kom frem til De kongelige krokodillers innsjø, noterte han følgende i dagboken:

«Plutselig sto vi overfor den vakreste innsjøen jeg noensinne hadde sett. Den var omringet av et bølgende landskap, langs bredden var klynger av sjeldne trær, vennlige mennesker bodde i den ene store landsbyen og det var store flokker med vilt (...) Jeg visste øyeblikkelig at jeg hadde funnet det jeg lette etter.»

Stewart Gore-Browne hadde lenge drømt om å bygge seg et slott like imponerende som sin tantes prakteiendom i Surrey. Han var utdannet ved eliteskolen Harrow, hvor han utviklet en voldsom misunnelse overfor skolekameratene som skulle arve sine herskapshus. Allerede som 16-åring tegnet han sitt fremtidspalass, med ballsal, biljardrom, bibliotek, tårn og tjenerfløy.

Men soldat Gore-Browne hadde ikke pengene, og løsningen ble å ta drømmen med seg til Nord-Rhodesia. Gore-Browne kjøpte et helt dalføre for småpenger av den lokale høvdingen. Han begynte å tegne på det som skulle bli en hel engelsk landsby.
 
Sykler og krystallglass. Utbruddet av første verdenskrig kom mellom aristokraten og hans afrikanske drøm. Etter å ha kommet seg helskinnet fra tjenesten som offiser på vestfronten, reiste Gore-Browne på nytt til Afrika. Fra byen nærmest dalføret, Ndola, la han ut på en 600 kilometer lang tur i en veiløs villmark. Med seg hadde han førti bærere bundet sammen i et tau, de bar på kister fulle av uunnværlige effekter for en engelsk aristokrat.

Bærerne basket med seg sykler, badekar, porselen, silkelaken, krystallglass, brokadegardiner og velfylte puter, rifler, et gigantisk messingteleskop, kassevis med fransk vin, spansk sherry og portvin, uhåndterlige kandelabre, stabler av kjeksbokser fra Fortnum and Mason, persiske tepper, sabler, skrivemaskiner, bøker og papir, antikke speil, gullinnrammede oljemalerier og all verdens bric-a-brac.

Etter en utmattende marsj gjennom sumper og tett bush, fortsatte følget i ti dager i primitive kanoer. Gore-Brownes kano var sadlet med myke puter og parasoller, og ble padlet av seks til åtte menn. Kanoene forserte strykene i Chambesi-elven, og kom til De sovende høvdingers høyde. Etter tre uker kom sletten ved De kongelige krokodillers innsjø – Shiwa Ngandu – til syne.

Her skulle Stewart Gore-Browne bygge sitt engelske herskapshus Shiwa Ngandu, «det vakreste huset i Afrika», anlegge sine friserte hager og skape sitt drømmesamfunn. Han hadde allerede glemt rådet fra en av offiserene fra skyttergravene ved Somme: «I fail to see the wisdom, old chap, of building an English lifestyle in the wilds of Africa, when you can have a decent place in England.»
 
Det afrikanske hus. For å bygge herskapshuset i Afrikas indre, hadde Stewart Gore-Browne med seg den engelske hærens byggemanual. I tillegg tok han med seg et, for tiden, uvanlig forsonende syn på de innfødte og ideen om at han skulle forsyne bembaene med nye håndverkskunnskaper, helsetilbud og utdannelse, i bytte mot arbeidskraft.

Selv om han også hadde håndboken «Advanced course in building construction» og nesten tusen mann i arbeid, møtte Gore-Browne titaniske logistikk–problemer. Iblant brukte han imidlertid pisken på arbeiderne. På grunn av sitt fryktelige temperament fikk han tilnavnet «Chipembele» – bemba for nesehorn. I brevene hjem til England kunne landskapskildringene også bli dystre: «Her finnes giftslanger som fortærer småbarn, sykdommer som gjør urinen svart og kan drepe en voksen mann i løpet av en dag, insekter som utsletter buskapen, og skrekkelige rovdyr hvis brøl kan fryse en manns blod».
 
Tilfeldigvis i nabolaget. På slutten av 1920-tallet sto barndomsdrømmen ferdig. Tennisbane, vinkjellere, en avskjermet rosehage til kvinnene, bibliotek og røslige spisesaler. Arbeiderne bodde i mursteinshus, og hadde fått skoler, sykehus, butikker og postkontor. Denne fliken av det ugjennomtrengelige Sentral-Afrika kunne like gjerne vært en landsby i Surrey. Eller som en besøkende sa det, «å finne dette huset i Afrika, var like overraskende som å snuble over en leirhytte og en flokk bøfler på Picadilly Circus».

Under Stewart Gore-Brownes tid var det et stadig trekk av celebriteter til Shiwa. Grever og grevinner, afrikanske prinsesser, høvdinger og kardinaler fant frem. Felix Schimpelpeninck van der Cyr, Karen Blixens elsker, Denys Finch Hatton, og jarlen av Portsmouth, stakk innom på vei til eller fra Nairobi. På ett år hadde Gore-Browne 170 gjester, det ble så mye at han til slutt noterte i dagboken: «Jeg er lei av folk jeg aldri har sett før som plutselig dukker opp og sier de er på vei til Nairobi, og ikke har noe sted å sove».
 
Helikopter på ridetur. I dag tar Charles og Jo Harvey imot et begrenset antall overnattingsgjester og trofèjegere til det strømløse palasset. De fleste lander på godsets private flystripe.

– Den belgiske dronningen var nylig her og ønsket at jeg skulle ta henne med på en ridetur. Den ene livvakten forlangte at vi måtte ha et følgehelikopter. Jeg spurte om han skjønte hvor vi var? Og hvor i helvete jeg skulle få et helikopter fra? Livvakten insisterte på at han hadde «Brussel» på mobiltelefonen og at kravet om et helikopter var absolutt. Jeg tok fra ham telefonen og kastet batteriet. Nå kan du ringe Brussel, sa jeg og tok med meg dronningen, ler Charles Harvey.
 
De kjedeliges alfabet. Idet solen stuper ned i åsene bak Lake Ngandu, drønner lyden av bembaenes gamle krigstrommer gjennom de kalde korridorene på Shiwa. Det er tjeneren Matthew som slår middagstrommene.

– Jeg var tenåring før jeg fant ut hvor kjøkkenet var, forteller Harvey.

En katolsk prest fra Tyskland og en forvirret Vietnam-veteran fra Alabama er blant kveldens andre gjester. Presten diskuterer hvorvidt innkjøpet av førti kinesiske likbiler til den zambiske landsbygda er et bisart utslag av statskorrupsjon, eller bare en feilprioritering. Familien Harvey inntar alle dagens måltider sammen med husets betalende gjester. Det serveres alltid treretters middag på Shiwa Ngandu, kraftig, ukomplisert bondekost, lydløst båret inn.

På Stewart Gore-Brownes tid ble maten servert av et opptog tjenere ikledd svartpolerte engelske sko, hvite hansker, skarlagensrøde bermudashortser, hvite skjorter, vester i gullbrokade og røde fezer. Maten kom på gullkantet Meissen-porselen og ble spist med sølvbestikk fra Sheffield. Spisesalen på Shiwa var i kolonitiden sannsynligvis det eneste stedet i Afrika hvor svarte var like selvfølgelige gjester rundt middagsbordet som hvite.
 
The niceties. Gjennom hele sitt liv lot Gore-Browne seg irritere over at tjenerne glemte å varme tallerkenene og at de aldri lærte seg å åpne champagneflaskene på en stillferdig måte. Helt til sin dødsdag nektet den gamle grinebiteren å gi opp formalitetene rundt middagen, selv om han inntok de fleste måltidene alene eller sammen med den trofaste sjåføren Henry.

«The moment one gives up the niceties, is when one stops being an Englishman», skrev Gore-Browne i et sine mange brev.

– Dette var et hus som aldri var lykkelig eller pulserende, hvor latteren alltid var kontrollert. Da jeg vokste opp, var middagene redselsfullt formelle, med uniformerte kokker og tjenere. Jeg er ikke tilhenger av å gjenskape noe som er borte for alltid. Dette er ikke 1940, sier Harvey.
 
Konversasjons-A-B-C. For å fremdrift i samtalene med de traurigste middagsgjestene brukte Harveys mor noe hun kalte «konversasjonens alfabet». Alfabetet var omtrent slik; «Do you like Africa? Do you fancy bananas? Do you have a cat? Do you enjoy dancing? Have you been riding an elephant?».

– Det er stort sett interessante mennesker som tar den lange veien hit, så vi har som regel fantastiske samtaler. Jeg har aldri kjedet meg her, sier Harvey.

Den tyske presten holder bordbønn og stirrer mot evigheten, Vietnam-veteranen stirrer i biffen. Ned fra veggen kikker guvernøren av St. Helena, Tasmania og Bermuda og biskopen av Kimberley, Harveys forgjengere, med sine krumme neseben og ettertrykkelige blikk.
 
Ingen idyll. Shiwa Ngandu våkner ubønnhørlig til liv klokken seks om morgenen. Harvey kjører ned til klokketårnet og fordeler arbeidsoppgaver. Farmen har 800 ansatte og brødfør nesten 10.000 mennesker. «I natt har din bestefar har besøkt deg i drømmene», sier de ansatte når han presenterer litt for ærgjerrige planer for dagen. På svalgangen utenfor biblioteket luftes den 60-årige papegøyen Cous-Cous, som av og til laller på BBCs kjenningsmelodi. I hallen tasser den fryktløse terrieren Fox, som for noen dager siden bet seg fast i bakfoten til en uinvitert løve. Tidligere kom hundene på Shiwa som gaver fra Egypts kong Farouk. Jo Harvey sitter under et afrikansk tulipantre plantet på dagen for dronning Elisabeths kroning, drikker te og forteller om husets tragedier. Slik hun gjerne gjør for de gjestene som spør.

Stewart Gore-Browne hadde sitt afrikanske palass, men manglet en kvinne. Han dyrket en hemmelig lidenskap for sin 20 år eldre tante i England, men giftet seg etter hvert med den 20 år yngre tenåringen Lorna, den smått nevrotiske datteren til en avdød ungdomsforelskelse.

Lorna fødte to døtre, men følte at palasset var som et fengsel. Hun forlot Shiwa, og gamle Gore-Browne satt igjen i villmarken med en rasende lengsel etter en mannlig arving til eiendommen. Det var ikke en høvding eller frikirkepastor i Nord-Rhodesia som ikke ba for at det skulle fødes en gutt på Shiwa. I 1954 ble barnebarnet Charles Stewart Harvey født. Hans foreldre hadde allerede overtatt den daglige driften av Shiwa House. Gore-Brownes helse begynte å svikte.

– Charles’ foreldre var arrogante, ulykkelige og hadde et sterkt ønske om å leve et liv i luksus. Manglet vi en traktor, kjøpte de en BMW. Men Shiwa var et pengesluk. Til slutt orket vi ikke dritten deres mer. Vi tenkte de skulle få koke i sin egen olje, flyttet og overtok en farm ved Lusaka. Da vi ikke kom krypende tilbake, ble vi gjort arveløse, forteller Jo Harvey.

I mai 1992 ble Charles Harveys foreldre myrdet mens de satt og leste foran peisen i sitt eget hus. Tre ANC-medlemmer ble dømt for drapene, motivene ble aldri kjent. I salongen i første etasje på Shiwa, ligger et persisk teppe som, hvis man ser nøye etter, har et lite hull med opprevne kanter. Det ble laget av en av de dødelige kulene kvelden i 1992.
 
«Et destruktivt sted». Etter drapene, flyttet den yngste av Charles Harveys to brødre, David, inn på Shiwa med sin kone og en foreldreløs elefant. Bushen var i ferd med å kreve tilbake eiendommen. Termittene spiste seg inn i treverket, taket begynte å lekke, bøkene mugnet og de gamle familieportrettene falmet.

– David var en hurragutt som fylte huset med sine snobbete venner, disse hvite ungene som vokste opp i vakuumet mellom kolonitiden og den afrikanske nasjonalismen. De var fortapte unge, født inn i en privilegert verden med troen på at de bestandig var ett med en uttømmelig bankkonto, sier Jo Harvey.

I 1999 forlot David Harvey Shiwa for godt. «Det er et destruktivt sted, testamentet over en manns forfengelighet. Jeg vil aldri mer bo der», sa David Harvey da han flyttet. Da hadde han forsøkt å selge det til Sheraton-kjeden, uten å lykkes.

Charles Harvey bestemte seg for å kjøpe Shiwa fra sine søsken. Høsten 2001 tok familien med seg 800 kyr, 600 sauer og 500 villdyr, 34 ansatte, fem katter, like mange hunder, papegøyen, og la ut på reisen fra farmen utenfor Lusaka til Shiwa House. Reisen tok tre dager med tog, ti dager til fots. Etter noen år med restaurering, åpnet de for betalende gjester.

– Egentlig var prosjektet galskap, vi kom fra en farm med fantastisk jord, til Shiwa med sitt magre jordsmonn. I månedsvis sto kyrne og stirret på meg med det spørrende blikket, ’Hva i helvete gjør vi her’, forteller Charles Harvey.

I dag er landbruket lønnsomt for første gang i Shiwas historie. Gamle Stewart Gore-Browne forsøkte å skape en parfymeindustri her. Han plantet titusener av sitrustrær og bygget en fabrikk for å utvinne olje til parfymer. Det var et produkt med høy verdi og lave fraktkostnader. Trærne døde av sykdom, og hele prosjektet etterlot seg en sur eim av fiasko.
 
Bush-bibliotek. – Her måtte vi sitte rett opp og ned og høre den gamle lese fra «Illiaden» i timevis. Selv har jeg ikke lest en bok siden jeg var 15 år, sier Charles Harvey.

Det er et paradoks at Harvey eier det mest innholdsrike biblioteket i Nord-Zambia, sannsynligvis det eneste bush-biblioteket mellom Livingstone og Dar-es-Saalam. På Stewart Gore-Brownes tid ble det etter middagen servert portvin eller sherry i biblioteket, akkompagnert av Beethoven eller Puccini. Under de tunge biografiene til Churchill, Bismarck, Garibaldi og Lawrence av Arabia ble det diskutert politikk. Foran peisen leste Gore-Browne The Times, som var én måned gammel når den kom frem til Shiwa.

Fuktige førsteutgaver. Som barn ble Charles Harvey kalt «idioten» på grunn av sin tunge dysleksi. Da han som 12-åring ble sendt til England for å lære seg en porsjon manerer, ble han kastet ut av den ene skolen etter den andre. I dag snakker Harvey tre afrikanske språk flytende. Biblioteket, med den rå lukten av fuktige førsteutgaver, overlater han til gjestene. På Shiwa er reglene for besøkende liberale. Det er ingen tau som holder gjestene på avstand fra antikvitetene, det er lov å dra fingeren over de 500 år gamle dødsmaskene fra Benin, fikle med Stewart Gore-Brownes sabler eller romstere i stablene med hans dagbøker og fotoalbum.

– Kanskje vi skal stikke og skyte en impala? spør Harvey under den lefsete skinnhatten han har båret de siste tyve årene.
 
Sitatunga-jakt. Harvey drepte en krokodille da han var seks, og felte en løve som 12-åring. I det britiske forsvaret falt han for fristelsen å skyte en av Dronningens kronhjorter. Etter den påfølgende militærdomstolen, hvor Harvey ble degradert helt ut av uniformen, utbrøt dommeren: «Jeg må innrømme at det var et praktfullt skudd».

Jakten er i dag en av de største inntektskildene for familien Harvey. Bill Gates, styrtrike industriledere og noen av verdens fremste trofèjegere legger gjerne jakten til Shiwa. De fleste ønsker å jakte den vakre, sky og sjeldne sumpantilopen sitatunga. I våtmarkene rundt De kongelige krokodillers innsjø forvalter Harvey den største private stammen av sitatunga i verden. Jakten koster 30.000 dollar per dyr, og det tas ut 40 i året. Neste tilgjengelige jakt er i 2016.

– I dag tidlig ringte det en trofejèger fra Belgia og ville jakte sitatunga. Da jeg fortalte at han måtte vente i syv år, sa han at kunne betale hva som helst for å jakte tidligere. Jeg driver ikke noe auksjonsfirma, svarte jeg. Bestefar likte heller ikke belgiere. ’De er drikker champagne før tolv! Hvordan kan man være så barbarbisk’, pleide han å si.
 
Livingstones puddel. Harvey klatrer opp i et av jakttårnene. Fra tårnet synes Nachapalahøyden, stedet oppdageren David Livingstone forbannet det siste året av sitt liv. For Livingstone ble slettene rundt Shiwa Ngandu et mareritt. I 1866 la Livingstone ut på en ekspedisjon for å finne Nilens kilde, da han kom til innsjøen ble hans trofaste følgesvenn, puddelen Chita, fortært av en krokodille. På Nachapalahøyden mistet han medisinskrinet med kinin og medisinene mot feberanfallene som stadig angrep ham. Det var begynnelsen på slutten for Livingstone. «Jeg føler det som om jeg nå har mottatt dødsdommen», skrev han.

– Som barn ble vi ofte sendt opp i åsene for å lete etter David Livingstones medisinskrin, forteller Harvey.
 
Safariguiden. En kveld i 1996 satt den engelske forfatteren Christina Lamb i baren på Holiday Inn i Lusaka. I løpet av kvelden fikk hun selskap av en mann som introduserte seg som Mark Harvey og som fortalte historien om et forlatt og forfallent palass dypt inne i Afrikas bush. Mannen var Charles Harveys yngre bror. Møtet resulterte i at Lamb skrev bestselgeren «Africa House» om Stewart Gore-Browne, en bok som fortsatt trekker hundrevis av besøkende til Shiwa.

Mark Harvey driver i dag en camp ved Kapishya Springs, eiendommens varme kilder. Her driver Mark Harvey en bar som er mer Soho enn Surrey. I sesongen leder han safarier inn i North Luangwa National Park, en av Afrikas minst tilgjengelige. Han arrangerer også ukeslange turer i David Livingstones siste forspor.

– Når vi er ute på safari, kommer alltid spørsmålet; Hvordan var din bestefar? Svaret er at Stewart Gore-Browne kunne være ubegripelig ond. Jeg husker en gang han kom hjem fra Hong Kong, Til min bror hadde han kjøpt en silkedrage, til min søster en silkekimono. Til meg hadde ham ikke kjøpt noe. Jeg var helt knust. Men det var straffen for at jeg var familiens villmann, sier han.
 
Statsbegravet. – Jeg skulle gjerne sett at Stewart Gore-Browne hadde funnet seg et sted nærmere sivilisasjonen. Vi har fryktelige utgifter med å være så langt ute i bushen. Det samme hadde min bestefar. Shiwa ruinerte ham. Og det ødela mine foreldres finanser. For dem var hardt å leve en annen manns drøm, sier Mark Harvey.

Gore-Brownes eventyr ble stort sett finansiert med sjenerøse sjekker fra tanten han begjærte. Da han døde i 1967, 84 år gammel, var hele familieformuen borte.

Før Gore-Brownes død, hadde han i mange år støttet den afrikanske frigjøringskampen. Gore-Browne ble Zambias første president, Kenneth Kaundas, trofaste støttespiller. Til dags dato er sir Stewart Gore-Browne den eneste hvite som har fått en statsbegravelse i Zambia. Natten før jordfestelsen flerret de afrikanske trommene luften over Shiwa, mens president Kaunda sov ute ved graven.

– Han var en av de mest visjonære i Afrika. Jeg kan ikke tenke meg noen andre hvite som ga et så stort bidrag til å oppheve raseskillet som ham, sa president Kaunda under begravelsen.

Charles Harvey står ved sin bestefar og foreldres grav på Peacock Hill. Alt innenfor synsfeltet er hans eget land. Harvey er Zambias største, private jordeier.

– Min kone sier at hvis jeg oppfører meg dårlig, skal hun gravlegge meg ved siden av min far. Hvis jeg oppfører meg fint, skal jeg få ligge ved siden av min bestefar, ler han.

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.