Genistrek i regningen

Nobelprisvinnerne ved UiO hadde neppe fått jobb i dag, hevdet biologiprofessor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo (UiO) i DN nylig. De hadde blitt vurdert som Mener nerdene og geniene taper kampen om universitetsjobbene , mener han, og nører dermed oppunder den populære myten om den rabiate vitenskapsmannen som virrer rundt i sin egen verden. Gundersens påstand er at rekrutteringspolitikken ved universitetene nå primært styres av ledelsens behov for omgjengelige medarbeidere, og mindre av fagets behov for de virkelig store nytenkerne. Dette er ifølge professoren en konsekvens av at ikke bare fag, men også prøveforelesning og «personlig egnethet» vurdert av subjektive ledere i et lukket intervju, tillegges vekt ved ansettelser. Dermed ansettes forutsigbare flinkis-forskere som i tillegg både kan undervise og samarbeide, på bekostning av de hvasseste og mest opprørske hjernene. Dette er en alvorlig kritikk for et universitet dersom den stemmer. Men gjør den det?

Bare i patologiske tilfeller er adferd fullstendig hugget i stein

Det kan like gjerne tenkes at nobelprisvinnerne hadde tilpasset seg dagens krav, hvis de hadde vært nødt til det. Det er ikke usannsynlig at geniale professorers «vanskelige» personligheter skyldes den maktposisjonen de hadde (og som mange nok gjerne fortsatt skulle hatt), snarere enn at genial og asosial sitter på samme gen. Bare i patologiske tilfeller er adferd fullstendig hugget i stein.

Det siste tiårets sosialpsykologiske forskning på makt, viser at oppførsel blant annet henger sammen med hvor mektig en person føler seg. Eksperimenter der tilfeldig utvalgte forsøkspersoner er blitt tildelt en maktposisjon før de for eksempel skal løse et problem i en gruppe, viser at de blir mer selvsentrerte, mindre lyttende og mindre mottagelige for korrektiver enn andre. De som føler seg mektige får også en forhøyet tendens til å se på andre mennesker som et middel for å nå et mål. Dessuten er de dårligere til å kontrollere impulsene sine, og tillater seg både flere ufine utbrudd og høyere kroppslyder enn andre. En mektig person er også mindre brydd med å dele informasjon med andre, og dårligere til å innta andres perspektiv.

Forskningen antyder dermed at både følelse av makt og adferd er glidende størrelser som lar seg påvirke. Det er gode nyheter for universitetene som har behov for genier som både kan samarbeide og undervise – det er ikke gitt at det er noen motsetning her.

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary mener i motsetning til Gundersen at kriteriene for ansettelser er mer objektive enn før. «For 30 år siden var det nok mer kameraderi og mindre stringente prosesser, uten at jeg kan belegge dette.», Janne Haaland Matlary avviser at genier skvises .

En evaluering av faget sosialantropologi fra 2011 utført av Norges forskningsråd, kan kanskje tjene som eksempel. Der kom det frem at grunnleggeren av institutt for sosialantropologi ved NTNU i Trondheim, Jan Brøgger, drev hva nåværende instituttleder Martin Thomassen kaller såkalt «strategisk rekruttering» i en årrekke på 1980- og 90-tallet. Ifølge Thomassen fikk i praksis alle som gikk i Brøggers lære automatisk jobb, noe som førte til en svært uheldig ensretting av forskningen ved instituttet. Faglige stjerners egne vurderinger er hverken nødvendigvis veldig objektive eller noen garanti for optimal faglig utvikling.

Men det er også viktig å styre unna motsatt grøft. Myten om det asosiale geniet må ikke erstattes med ideen om at utadvendthet og teamarbeid i åpne landskap er det eneste saliggjørende for banebrytende tenkning, en ideologi forfatteren av boken «Quiet», Susan Cain, betegner som «The New Groupthink». Cain advarer mot den dominerende team-tenkningen og viser for eksempel til at introverte personlighetstyper (33–50 prosent av befolkningen) jobber best alene. Ifølge henne er disse overrepresentert for eksempel blant kunstnere og akademikere, nettopp fordi det er en sammenheng mellom alenejobbing og nyskaping. Forskning på åpne kontorlandskap har vist null hold i ideen om at fravær av vegger fører til økt produktivitet eller flere bærekraftige ideer – snarere tvert om.

Om det er noe sted det må finnes rom for de monomane, så er det universitetene. At noen er usedvanlig opptatt av en bitte liten flik av virkeligheten er gjerne en forutsetning for vitenskapelig fremskritt. Personer som i for stor grad blir forsøkt presset inn i arbeidsformer som overhodet ikke passer for dem, kan fort bli litt vriene, genier eller ei. I likhet med andre arbeidsplasser som lever av de ansattes individuelle prestasjoner, er det også på universitetene god ledelse å se hva den enkelte er laget av, og gå langt i å være åpen for ulike måter å jobbe på.

Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.

Les også: Mener nerdene og geniene taper kampen om universitetsjobbene
Les også: Janne Haaland Matlary avviser at genier skvises
Lederekspert: - Det er ikke vanskeligere å <i>lede</i> professorer, men de er vanskeligere å <i>styre</i> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.