De fleste økonomiske prognosemakere har ikke reagert med mer enn et skuldertrekk på den siste tidens fremskritt innen kunstig intelligens, som kvantesprang à la Deep Minds selvlærende sjakkprogram. De ser ikke at det skal kunne få så stor effekt for veksten.
Denne pessimismen må jo være en av grunnene til at rentene (justert for inflasjon) fortsatt er ekstremt lave.
Økonomenes pessimisme bygger på ideen om at industrilandene ikke engang kan håpe på å gjenoppleve dynamismen som kjennetegnet USA mellom 1995 og 2005 (og andre industriland litt senere), for ikke å snakke om 1950- og 1960-årene.
Tvilerne bør imidlertid ta med i beregningen at mange forskere i ulike disipliner ser det annerledes. Spesielt unge forskere mener at basiskunnskapene gjør større fremskritt enn noensinne, selv om det tar tid å få til en praktisk anvendelse av dem.
En liten, men innflytelsesrik kult snakker begeistret om «singularitetsteorien» utarbeidet av den ungarsk-amerikanske matematikeren John von Neumann. Én dag kan tenkende maskiner bli så sofistikerte at de kan finne opp andre maskiner uten menneskelig innblanding. Helt plutselig kan teknologien gjøre eksponentiell fremgang.
Hvis det stemmer, bør vi kanskje være mer bekymret for de etiske og sosiale følgene av at den materielle veksten går raskere enn det menneskene kan ta inn over seg. Angsten for kunstig intelligens dreier seg mest om ulikhet og jobbutsikter. Men som science fiction-forfattere har advart om i lang tid, er de mulige truslene fra «livsformer» basert på silisium virkelig fryktinngytende.
Det er vanskelig å si hvem som har rett. Hverken økonomer eller forskere har for vane å komme med langsiktige spådommer som slår til. Men akkurat nå – og hvis vi ser bort ifra muligheten for en eksistensiell krig mellom menneske og maskin – virker det rimelig å anta at det kommer et oppsving i produktivitetsveksten de neste fem årene.
Hovedelementene i økonomisk vekst er flere i arbeid, mer investeringer (både offentlig og privat) og økt «produktivitet» – at vi får mer ut av en gitt mengde input, takket være nye ideer.
De siste ti til femten årene har alle tre faktorene vært deprimerende lave i industrilandene.
- Avtagende fødselsrater har bremset veksten i arbeidsstyrken kraftig, og innvandringen har ikke oppveid for det. Kvinnenes inntog i arbeidslivet spilte en stor rolle for veksten på slutten av 1900-tallet, men den effekten er stort sett tatt ut nå – selv om mer kan gjøres for å fremme kvinnelig yrkesdeltagelse og likelønn.
- Investeringene har kollapset verden over siden finanskrisen (dog ikke i Kina) og svekker vekstpotensialet.
- Registrert produktivitetsvekst har avtatt overalt.
Det er ikke rart rentene er så lave når mer sparepenger jager færre investeringsmuligheter.
Beste gjetning er likevel at kunstig intelligens og annen ny teknologi omsider kommer til å ha mye større virkning på veksten fremover. Det er vel kjent at det kan ta lang tid før bedriftene endrer sine produksjonsprosesser og tar ny teknologi i bruk. Jernbane og elektrisitet er de to mest åpenbare eksemplene.
Tiltagende vekst i verdensøkonomien kan bli en katalysator for endring: Vekst gir bedriftene incentiver til å investere i og innføre teknologi som erstatter arbeidskraft og dermed veier opp for svakere vekst i arbeidsstyrken.
Nå som ettervirkningene av finanskrisen ebber ut og kunstig intelligens kanskje blir en drivkraft, er det gode sjanser for sterk økonomisk vekst i USA de neste årene (selv om et tilbakeslag selvsagt også er mulig).
Hverken beslutningstagere eller markedene bør sette penger på at den svake veksten fra de siste ti årene skal vedvare de neste ti årene.
Får forskerne rett, kan vi likevel komme til å beklage oss over veksten vi får.(Vilkår)
